Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Snerten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sverre Henmo

Sammen er vi én og én

Gyldendal Tiden

266 s. Kr. 198,-

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

I Mykles «Lasso rundt fru Luna» møter vi Ask på vei hjem med natt-toget til Trondheim. I Henmos ungdomsroman «Sammen er vi én og én» møter vi Anders på hjemtur med Røabanen {ndash} med Dagbladet i fanget: «Det lille som var verdt å lese hadde jeg fått med meg allerede gjennom tunnelen fra National til Majorstua, så etter det kunne jeg ta fri i hodet med all sladderen og sporten.»
Parallellen mellom de to innledningene er ikke tilfeldig. Debutant Henmo har åpenbart lest sin Mykle med utbytte, selv om de to språklig-stilistisk er som natt og dag. Henmo forsøker nemlig {ndash} med hell! {ndash} å etterape ungdomssjargongen i Oslo på 80-tallet. Som Mykle skuer imidlertid også Henmo tilbake på sin ungdomstid. Med jevne mellomrom befinner vi oss på Røabanen, og denne pendlingen mellom nå og da gir romanen en særlig rytme og et preg av nostalgi som ikke er til stede i hovedfortellingen, der Henmo formulerer seg som om han var den 16{ndash}17-åringen boka forteller om.

Fester


Etter den innledende prologen starter Henmo in medias res , det vil si fire minutter ut i rektors tale første skoledag i førstegym, for umiddelbart deretter å skifte til tankereferat: «(...) et sted har jeg lest at et gjennomsnittssamleie varer i to minutter. Det er liten tvil om hva jeg hadde foretrukket av to gjennomsnittssamleier eller rektors tale, men det er en ikke alltid forunt å velge.»
Med dette freske frasparket er den gjennomgående fortellerholdningen etablert. «Sammen er vi én og én» er en roman om hodeløst begjær og hodestups forelskelse, om de små og akk så betydningsløse eventyrene og om «Den store kjærligheten», som det er så lett å skusle bort fordi man har det så travelt med å få orden på alle de motstridende følelsene som huserer inne i en. Men den handler også om kameratskap og samhold, om atskillelse og ensomhet og ikke minst om fester og atter fester. Som i «Beatles» står en guttegjeng på fire i sentrum, med en av dem som hovedperson og bevissthetssentrum. Og slik det gjerne skjer, slår fellesskapet sprekker når jakten på damene blir hovedsaken.

Nærvær


Anders prøver å imponere damene på mange forskjellige vis {ndash} noen ganger lykkes han, andre ganger ikke. I førstnevnte tilfelle kommer det som regel bak på ham. Grunnleggende sett er han en sky og usikker person. Det hjelper litt at han er et geni i matte som følger grunnfagsundervisningen på Blindern. Men han gjør ikke noe særlig nummer av sin begavelse. Han vet at det er tveegget sverd. Maria heter Anders' Embla, men motsatt Ask forspiller han sine sjanser. Likevel munner ikke romanen ut i melankoli. I Henmos skildring av hovedpersonens famlende lengsel og bylten av skjensel har han på utmerket vis fanget den pubertetstidas sårbarhet som vi alle kjenner så sørgelig vel. Men moro var det lell, og det mangler heller ikke på humoristiske innslag her.
Boka lanseres som ungdomsroman. Som ofte er tilfelle i dag synes det å bero på en tilfeldighet. Kanskje kan den risikere å falle mellom to stoler, men la oss ikke håpe det. Den burde nemlig treffe både yngre og eldre generasjoner, de siste i kraft av det tilbakeskuende perspektivet, de andre i kraft av det nærvær og den innlevelse som preger hovedfortellingen. De to kodene er så å si innskrevet i romanens komposisjon. Men det er snerten i språket som gjør det. Den vil både ung og gammel ha glede av.

Si din mening!
Les hva andre mener (3 innlegg):

mega!! Rebecca

14.11.2000


Sannsynligvis.. Åsne Hagen

13.05.1999


Jepp! Hans Petter Laberg

11.05.1999


Sverre Henmo: Sammen er vi én og én