Snertne tekster

Den godt voksne debutanten Bjørn Skogmos lille bok «Han byttet meg bort med en Studebaker» krever åpne, fordomsfrie lesere.

Verken tekst- eller sjangermessig lar Skogmo seg båse inn, han insisterer på en frihet man som leser bør gi ham.

For dersom man makter å se bort fra spørsmål som «hva er det egentlig forfatteren vil si», «er dette dikt eller prosa», eller, for den saks skyld, «hvordan gikk det siden», ja, blir man med på den litterære leken, så å si, er det mange gleder å hente.

Skogmo innleder denne merkelige, lille samlingen av lesestykker med en punktroman, som hele boka har lånt navn fra. Og den «handler» nettopp om det tittelen lover: en kvinne som byttes bort mot en Studebaker. «Hjertet mitt sank og la seg nederst i magen. Blod fylte leggene, jeg kunne ikke bevege dem (...) Men så kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest i avisen om en kvinne vestpå som var blitt byttet bort mot en hest. En Studebaker er jo noe helt annet.»

Overraskende

Denne svarte humoren, disse overraskende, delvis absurde slutningene, som gjerne er påtatt kyniske, preger hele boka. Slik heter det i stykket «Enda skjevere»: «Golanhøyden med 15 000 jøder, 180 000 arabere. Enda skjevere på Vestbredden: 100 000 jøder, en million arabere. Jeg ville likt dårlig å bo sammen med alle dem arabera, sa hun og så på meg.»

For øvrig gir den innledende punktromanen tydelige, men ikke påtrengende assosiasjoner i retning den kjente «Riksvegen vestover» av Kjartan Fløgstad. Det er den samme korthogde stilen, de samme parodiske westernallusjonene.

Korte, telegramaktige hovedsetninger, oppdrevet språklig tempo, raske skiftninger og overraskende slutninger preger disse historiene. Men så, midt oppi det hele, konfronteres vi innimellom med dyp melankoli, som for eksempel i den vakre lille historien «Frieri», om to mennesker som prøver å nå hverandre og som muligens elsker i utakt.

Skogmos språklige snert finner vi igjen i leken med, eller oppgjøret med, massemedienes tidvis uutholdelige klisjeer, som vel kan sies å ha særlig gjennomslagskraft i kriminal- og sportsreportasjer: En mann forskanser seg i huset sitt, sammen med sine mindreårige barn. Derfra skyter han mot verden utenfor. «En alle tiders kar,» sier naboen.

Eller: «For å gå videre må vi først og fremst holde motstanderen fra livet. Og deretter kontre inn et mål, sier treneren.» Forbilledlig parodi på sportsjournalistikk. Men er det tenkt sånn? Jeg tror det, jeg vet ikke sikkert. Bjørn Skogmos lesertekster smetter unna all snusfornuftig tolking, det å gripe etter en mening blir som å gripe etter en fisk med hendene.

På tross av dette, eller nettopp derfor, likte jeg denne boka.