Stiklestad: Katolsk prosesjon bærer en relikvie av Hellig Olav, med protestantiske prester på slep. Foto: Mimsy Møller / Samfoto
Stiklestad: Katolsk prosesjon bærer en relikvie av Hellig Olav, med protestantiske prester på slep. Foto: Mimsy Møller / SamfotoVis mer

Snik-katoliseringen

Evangelisk-luthersk hegemoni er på vikende front i Norge. Det er ikke islam og de gudløse som vokser mest i vårt sekulære samfunn, men det romersk-katolske.

Kommentar

I dag er det Olsok, Olav den helliges dag. Olavskulten er i ferd med å få større rom og nytt innhold. Pilegrimene vandrer til Nidaros og andre lysfontener. Helgenturisme er et offentlig satsingsområde i skjæringsfeltet mellom helsebringende friluftsliv, åndelig turisme og næringsliv. På Stiklestad møtes den gamle og så den nye tid, fylket til forsoning. Det er et spel om religion og historiefortelling, ispedd en dose trøndersk markering av hvor nasjonens sjel ligger begravet. Olav er grei å ty til når alle banker RBK.

Olav Digre er en problematisk historisk og mytisk figur. En typisk krigerkonge og brutal tyrann i tidens ånd. Med kristen retorikk som hjelpevåpen når sverdet ikke beit kvasst nok. Etter sin død bygd opp som helgen i kirkens maktkamp med en framvoksende stat som av og til talte Roma midt imot. Reformasjonen i 1537 var også kongemaktens seier over kirken. Helgenkongens levninger ble gjemt og kulten stemplet som avgudsdyrking.

Frykten for det katolske har vært like konstituerende i norsk nasjonsbygging som hatet mellom sjia- og sunni-islam i muslimske kjerneområder. Norske lutheranere i kirke og bedehus har fryktet og hatet Paven som pesten. Jesuitter og munkeordener måtte ikke tåles i Riket fordi de var Pavens agenter og hærmenn. Med sine relikvier, helgener og autoritære kirkeordning var de ute etter å undergrave ekte kristendom - den norske. Statsmakten stilte opp som skjold og verge for sin foretrukne trosretning.

Katolisisme lukter stadig bedre for flere når islam har overtatt plassen som den onde fare. Den argentinske paven framstår som en ydmyk og vettug mann som forstår sin samtid bedre og ikke skjuler sølibatets perversiteter så uhemmet som sine forgjengere på Peters stol.

Den innfødte katolske minoriteten i Norge er et familiefenomen. De intellektuelle konvertittene i Oslo 2, 3 og 8 er få i antall, men inderlig hørbare. Noen har flyktet fra friheten og protestantisk utydelighet med flere ord enn gjerninger. I messen og sakramentene kan individet gå opp i den sanne kirkens troende masse. Det åndelig flate protestantiske kirke-landskapet er ikke immunt mot smitten, og mange er halvhjertet med på en del av ferden.

Men det er gjennom innvandring at katolisismen vokser mest. Polske og andre nye landsmenn fyller kirkene og bruker kirkebakken som felles arena. Det er det synlig bildet av den snikende katoliseringen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.