Sniker seg inn

God debut, tett på forbildene.

CD: Silje Nes fra Leikanger i Sogn har, nærmest i all hemmelighet, sneket seg inn i stallen til anerkjente Fat Cat Records, der hun nå huserer sammen med Múm, Vashti Bunyan og backkatalogen til band som Sigur Rós og Animal Collective. Det er likevel ikke noen rett-fra-jenterommet-karrieresteg vi ser her. Nes har jobbet målrettet med elektronisk musikk i mange år, og var sammen med Kim Hiorthøy og Ivar Chr. «Ravi» Johansen bidragsyter på den lett obskure «Beate samleplate» allerede i 2004.

Kunsten å knitre

Silje Nes har i sin ferd fra ansiktsløs elektronikadame til vokal popaspirant snublet over et betakende og variert uttrykk i det som snart er i ferd med å bli en like særnorsk sjanger som black metal – den såkalte knitrepopen. Fra Anja Garbarek til Hanne Hukkelberg, fra Magnet til Susanna Wallumrød – de har alle sammen dette litt udefinerbare knitreelement i musikken sin, en elektronisk tekstur, en litt søvnig, men like fullt bankende puls. «Ames Room», som så vidt ble sluppet i England på tampen av 2007, er i en slik kontekst en fortjent snakkis i starten av plateåret 2008, og Silje Nes føyer seg pent inn i dette selskapet på egne premisser.

Transparent

Det skal likevel sies at Silje Nes går svært tett på soundet til det man må anta er en av hennes inspirasjonskilder, svenske Stina Nordenstam. De deler det transparente vokaluttrykket, de skjøre melodiske konstruksjonene og bruker mange av de samme grepene for å bryte opp i det som ellers ville kunne blitt en uutholdelig, vemodig monotoni. Det er da også i disse «bruddene» at «Ames Room» er på sitt beste – når Nes øker hastigheten eller intensiteten noen hakk, legger på mer trommer, mer gitar, mer et-eller-annet som sender nettopp den litt søvnige knitringen i bakgrunnen, som på den indiekantete «Giant Disguise» og folkrockaktige «Bright Night Morning». Det profesjonelle musikkrotehodet Kristian Stockhaus skal være en av hjelpemennene i denne sammenhengen, det er en godt uttenkt samarbeidskonstellasjon som bidrar til å gjøre «Ames Room» mer variert og dynamisk.

Nykommergaranti

Man kan høre at Silje Nes kommer fra elektronikasfæren og ikke fra jazzen eller rocken – de sjeldne tilfellene av tradisjonelle popstrukturer høres nesten ut som de oppstår som lykkelige tilfeldigheter mer enn som planlagte poplåter, og dette improvisatoriske og litt utsvevende utgangspunktet gjør «Ames Room» til gjennomgående interessant lytting fra start til mål, den potensielle monotonifella til tross. Men det gjør samtidig at plata også kan oppfattes som litt låtsvak, at Nes fortsatt har en vei å gå melodisk og refrengmessig i jobben med å fundamentere sitt personlige uttrykk.

Når alt dette er sagt, så vil «Ames Room» garantert stå igjen som en av årets sentrale debutplater, og temmelig sikkert sikre Silje Nes en nominasjon som Årets Nykommer ved neste Spellemannpris-korsvei om et år. I så fall vel fortjent når den tid kommer.