Snøkrabbe:

Snikete snøkrabbe

Striden om snøkrabber er dypest sett en kamp om oljeressurser rundt Svalbard. Det er nesten så en god nordmann håper at Norge taper, skriver Geir Ramnefjell .

Kommentar

I fjor vinter fikk 16 skip et kontroversielt papir i hendene: EU-tillatelse til å fange snøkrabber rundt Svalbard. I januar tok Norge affære: kystvakten grep inn og tok arrest i ett av skipene, latviske «Senator», som ble brakt til land i Kirkenes.

Skipet en nå blitt en brikke i et stort spill der Svalbardtraktaten og norsk kontroll over ressursene på sokkelen i sonen rundt Svalbard er i spill. En potensiell oljeformue, blant annet – dersom man fortsatt tror på store penger i oljeforekomster langt til havs, langt mot nord.

I går startet Høyesterett sin behandling av saken, og det første de skal ta stilling til er merkelig nok dette: Er snøkrabben et bunndyr, eller er det å betrakte som en fiskeriressurs?

Krabben er ganske opplagt et bunndyr, så hvorfor krangle om dette?

For å svare på det må vi først forklare Svalbardtraktaten, i korte trekk. Norge har full råderett over Svalbard. Traktaten innebærer likevel at de innbyggere fra de landene som har godkjent avtalen, har anledning til å bosette seg der, drive næringsvirksomhet, jakt og fiske. Dette kalles for likebehandlingsprinsippet. I tillegg legger avtalen skattebegrensninger på inntekter fra Svalbard. Det er lav skatt, men penger som er tjent på Svalbard, skal bli på Svalbard.

Hva skulle det ha å si om snøkrabben var en fiskeressurs? For å unngå stridigheter om ressursene i havet ble man på 70-tallet enige om å opprette en fiskerisone rundt Svalbard på 200 mil, hvor en form for likebehandlingsprinsipp ble innført. I alle fall delvis. Man ga fiskerettigheter til nasjoner som hadde drevet fangst der før avtalen ble signert. Dette inkluderte for eksempel ikke Island, som dermed yppet seg og forsøkte å gjøre krav på dette på 90-tallet. Uten å nå fram. De som er gamle nok, husker kanskje striden om islandske fiskebåter i Smutthullet.

Når det gjelder sokkelen rundt Svalbard, derimot, har ikke Norge tenkt til å gi etter. Vi betrakter bunndyret snøkrabben som norsk eiendom, og ingenting EU kan gjøre krav på. Spørsmålet er likevel ikke avgjort juridisk, og med snøkrabbene kan det være duket for en juridisk showdown.

Dette har Norge og andre land i det lengste forsøkt å unngå. Vi vil aller helst ikke tukle for mye med Svalbardtraktaten. Mye står på spill, den geopolitiske betydningen av området er så stor at Norge fort blir en liten spiller i den internasjonale sammenhengen. Konsekvensene av en revidering av traktaten er umulig å forutsi.

Siden striden har stått om ressurser i havet, er det fiskeriminister Per Sandberg som har havnet i sentrum for denne konflikten. Han har forsøkt å mekle med EU, blant annet ved å kjøpslå rettigheter til snøkrabbefiske mot andre fiskeriressurser. Det har vært totalt mislykket. EU har bare ristet på hodet over forsøkene. Hvis de gikk med på noe slikt, ville jo det bety at de godtok at verdiene på sokkelen rundt Svalbard var noe som tilhørte Norge alene. Per Sandberg er kanskje ikke vår tids Jens Evensen – den legendariske havrettsministeren som utvidet Norges havgrenser og dermed sikret landet eierskap til våre oljeressurser.

Med EUs fangsttillatelser på snøkrabbe ved Svalbard, hadde Norge likevel lite annet valg enn å gripe inn. Selv om snøkrabbene eventuelt var omfattet av likebehandlingsprinsippet, ville ikke det bety at det var fritt fram. Norge har uansett jurisdiksjon over området. Å sende EU-fartøyer med papir på rett til snøkrabbefangst er i prinsippet like uhørt som å sende borerigger inn for å lete etter olje – uten avtale med Norge.

Hva kan bli enden på visa?

Dersom EU-landene som er pådriverne i denne striden ikke vil gi seg, har Norge tidligere sagt at andre er velkommen til å ta saken inn for den internasjonale domstolen i Haag. Da vil sokkelens status i Svalbardtraktaten bli gjenstand for en folkerettslig vurdering.

Vinner Norge, får vi det endelige papiret på at ressursene under havet er våre. Også oljen. Taper vi, faller de inn under Svalbardtraktaten.

Det er nesten fristende å heie på EU-landene i denne saken. De vil uansett ikke vinne så mye, og vi taper noe vi ikke bør ha tilgang på.

Likebehandlingsprinsippet vil jo som nevnt ikke bety at det er fritt fram. Norge kan bestemme seg for at vi ikke skal lete etter olje her, og da kan heller ingen andre gjøre det.

Skattebegrensningene vil gjøre det mindre attraktiv for staten å sette i gang leting. Inntektene fra eventuell oljevirksomhet vil jo i så fall tilfalle Svalbard, ikke Norge.

Løsningen på det hele er jo fristende å servere: Kan vi ikke bare si at den snøkrabben er en fisk, da? Oljen bør jo uansett aldri hentes opp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.