Snikksnakk om sex

Kjedelig, irriterende og fascinerende om et trekantforhold.

BOK: Det litterære tidsskriftet Granta utpeker hvert tiår de 20 mest lovende britiske forfatterne under 40. På den siste lista fantes to forfattere som ennå ikke hadde debutert. Den ene var Monica Ali som med «Brick Lane» virkelig forsvarte sin plass på litteraturens «top twenty». Den andre var Adam Thirlwell.

Om Adam Thirlwell (26) ble det hevdet at alt han hadde utgitt før han havnet på Granta-lista var et 12 siders essay om oralsex i et litterært magasin der han selv var redaktør. Da debutromanen «Politikk» endelig utkom på ettersommeren i fjor, var den så ettertrykkelig «hypet» at både boka og - den kanskje forhastede? - geniforklaringen av debutanten ble gjenstand for debatt i britisk presse.

Ménage à trois

Romanens tema er heller ikke ukontroversielt: det seksuelle trekantforholdet, et «ménage à trois». Det handler altså om sex, sex og sex, selv om både forfatter og forlag hevder at det handler om så mye mer. Om snillhet, for eksempel. Nobelhet og altruisme.

Det er først og fremst sexfikseringen som kjeder. På menyen står «alt» hva et ungt, urbant hjerte behager: trekant, lesbisk, bondage, analt, fisting, urinering osv. Nøytralt, tilforlatelig og kjønnsløst (!) observert. Det er ikke pornografisk, ikke engang forsøksvist erotisk.

Alt som formidles av følelser omkring de tekniske beskrivelsene er en smule angst og usikkerhet rundt det å ikke være dreven eller verdensvant nok. Som leser blir man dundrende lei av andres prøving og fomling.

Belærende

Denne lesers opphisselse stiger bare når vi treffes av romanens irriterende element. Det er snakk om en fortellerstemme, en «jeg»-person, som hele tida kommenterer hva romanfigurene tenker og gjør. Ikke bare det: jeget (som kanskje er forfatteren selv?) forteller meg hvorledes jeg skal lese, tolke og forstå teksten. Denne opphøyde, autoritære, gudelige posisjonen påkaller kanskje et overbærende smil med tanke på forfatterens hele 26 år - eller den virker irriterende, særlig når han snakker om «de pene, blå øynene» mine, altså leserens.

Det er en tiltakende bruk av slik «leserveiledning» i romanen. Fra «Jeg tror du kommer til å like Moshe. Kjæresten hans het Nana. Jeg tror du kommer til å like henne også.» i prologen til «Du begynner kanskje å bli lei av sexscener. La meg berolige deg. Dette er den siste sexscenen i boka.» mot slutten. Av og til får man fornemmelsen av at forfatterjeget krangler med leseren: «Men jeg er ikke slem. Jeg er snill. Hele denne boka er snill.» Eller: «Dette er et annet øyeblikk i romanen min da du ikke må la dine private teorier innvirke på måten du leser på.»

Kundera-fan

Gradvis blir denne leser motvillig fascinert. Det er når den frekke «jeg» begynner å krangle med et utvalg av mer berømte tenkere; dvs. gå i rette med ideene til Osip Mandelstam, Andy Warhol, Guillaume Apollinaire, Nikolai Bukharin, Václav Havel, Milan Kundera osv.

Den unge forfatteren har ikke lagt skjul på at han står i gjeld til Kundera. I «Politikk» kan man lese rene støtteerklæringer til den tsjekkiske eksilforfatteren: «Milan var ikke moralsk naiv. (...) Det er tross alt mulig at en handling kan virke nestekjærlig mens den i virkeligheten bare er egoistisk.» Og helt direkte: «Men jeg er glad i Milan Kundera. Jeg er veldig glad i ham.»

Noen har også påpekt et slektskap til Woody Allen i Adam Thirlwells stil. Hvis man med det mener «nevrotisk og pratsom» er jeg enig. På meg har unge Adam pratet hull i hodet, uten å ha formidlet noe vesentlig.