Snikskyting uten blink

«En fiende ved porten» er et storslått men livløst krigsdrama.

Sjelden har en tragedie framstått mer imponerende enn slaget om Stalingrad gjør i «En fiende ved porten». Så galt kan det gå.

Jean-Jacques Annauds film er ikke dårlig, men han mislykkes i å formidle en emosjonell opplevelse av katastrofen som krevde et par millioner ofre på tysk og sovjetisk side høsten 1942. I storslåtte slagscener med hundrevis av involverte fungerer alt presist teknisk. Det er som vi ser en frenetisk stab jobbe med å få alt til å klaffe - og det gjør det uten at vi berøres.

«Fattig»

En velsminket tilslasket, billedskjønn Jude Law kryper rundt i ruinene og ser fattig ut. Law er ikke dårlig, han heller, bare et galt valg til rollen som snikskytteren Vassilij, mannen som blir sovjethelt under ledelse av den politiske kommissær Danilov i form av Joseph Fiennes, nok en herre med utstråling. De forelsker seg i samme kvinne, mens Vassilij må gå i nærkamp med sitt tyske motstykke Koenig (Ed Harris).

Ingen traktormann

Law, stakkars, skal framstille en enkel sjel med geværtalent og drøm om å jobbe på traktorfabrikk. Av alt mannen kan fantasere om, må traktorer være det siste - en intellektuell, litt forfinet type skuespiller som heller ville drømt om en plass i Nobel-komiteen. Fiennes har mer ild i blikket, men Harris leverer den beste prestasjonen med finstemte virkemidler. Det holder at han stirrer litt.

Kjærlighetshistorien skal tilføre et menneskelig element i dævelskapen, men forsvinner i kamphormoner. Også komponisten James Horner høres sin vane tro ut til å gå på anabole steroider. Alt er basert på virkelige hendelser, det er så flinkt og så gjennomtenkt - og så blodfattig i all sin ufattelige lidelse.

<B>SKYTER OG SKYTER:</B> Vassilij (Jude Law) er på alle måter skarpskodd i «En fiende ved porten», men filmen er ingen innertier.