OVERRUMPLENDE SUKSESS: Både hovedrolleinnehaver Bradley Cooper og filmen «American Sniper» er Oscar-nominert, og filmen er blitt en kjempesuksess både i USA og Norge. Men debatten er i gang.
OVERRUMPLENDE SUKSESS: Både hovedrolleinnehaver Bradley Cooper og filmen «American Sniper» er Oscar-nominert, og filmen er blitt en kjempesuksess både i USA og Norge. Men debatten er i gang.Vis mer

Snikskytteren alle vil se

Hvorfor vil alle brått se en film om Irak-krigen?

Kommentar

Kanskje er det en naturlig impuls: Å lukke ørene for vedvarende klagesanger, og ikke oppsøke historier som får deg til å føle deg maktesløs. I alle fall har det vært umulig å trekke store publikumsskarer til filmer som handler om hengemyra som er krigen i Irak.

Det vil si, fram til nå. «American Sniper», basert på snikskytteren Chris Kyles selvbiografi, har sprengt alle rekorder for krigsfilmer på amerikanske kinoer. Etter premieren fredag ble Clint Eastwoods krigsfilm også den best sette filmen her til lands. «American Sniper» er en actionfylt affære, kompromissløst fortalt fra soldatens perspektiv. Det er det håndgripelige og kortsiktige som er viktig, avgjørelsene som styrer hvem som lever og dør i gatene i Fallujah - som valget om å skyte eller ikke skyte et barn som kanskje bærer på en granat.

Storpolitikken, de nedslående, lange linjene, er så godt som fraværende. Den rammen rundt Kyles Irak-turer som teller, er prisen kone og barn betaler: De som venter i månedsvis for så å få en nummen og åndsfraværende mann hjem.

Slik blir det mulig å identifisere seg med Kyle, beundre evnene hans og ønske at han skal overleve, uten å føle seg ansvarlig for feilvurderingene som ble gjort i krigen han utkjemper. Det er også en grunn til at filmen har vært splittende i USA, og at linja i stor grad overlapper det politiske skillet. Konservative roser portrettet av en amerikansk helt. Den venstreorienterte komikeren Bill Maher mener Eastwood «glorifiserer en psykopatisk patriot». Michael Moore tvitret at «snikskyttere er ikke helter, og invasjonsstyrker er verre». Kyles selvbiografi er blitt finlest, og har vist seg ikke å være så gnistrende sannferdig som en skulle ønske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men både det hyllende høyre og det rasende venstre har for enkle tolkninger. Eastwood er verken forpliktet til å dele andre filmskaperes perspektiv eller til å inkludere alle syn på krigen i én enkelt film. Det er lov å konsentrere seg om den individuelle opplevelsen i skildringa av en krig. Det kan argumenteres for at det er sunt å få fram opplevelsen sett fra den første frontlinja, selv om soldatene ikke gjør noen sofistikert analyse av krigen de deltar i.

Dessuten er det ikke slik at Kyles forståelse av krigen presenteres som den eneste rette. Kyle er sikker på at han forsvarer landet sitt og kjemper mot ondskapen, men fra medsoldatene kommer deprimerte drypp, og spørsmål om krigen nytter. På grunn av denne ambivalensen føles det påklistret når den ellers spennende filmen munner ut i konvensjonell, patriotisk heltedyrking med brusende musikk.

«American Sniper» tar opp et tema som har opptatt Eastwood siden «Dirty Harry»-dagene, nemlig hvordan det er å bestemme om andre skal leve eller dø. Han unnslår ikke de moralske dilemmaene, men ender, som før, med å se på oppgaven som nødvendig og sympatiserer med den som tar den på seg. Kan hende er dette noe av «American Snipers» appell: At den lar publikum sitte igjen med en ren, positiv følelse for noe de egentlig vet er grumsete og vanskelig.