Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
 Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Snillhet er feil medisin, Fugelli

Snillhet er ikke en evig og forutsigbar verdi. Den er avhengig av gode institusjoner.

Kommentar

Hva er det med disse «ungdomsbandittene» som er allergiske mot snillhet i politikken? spør samfunnsmedisiner Per Fugelli med henvisning til en kommentar jeg skrev, hvor jeg hevdet at snillhet ikke er grunnlaget for velferdsstaten. Fugelli oppfordrer oss derimot til å «tro på snillheten».

Jeg deler Fugellis ønske om mer snillhet og mer solidaritet. Men snillhet kan ikke spille den nøkkelrollen han vil den skal spille i samfunnet. Oppfordringen om å bli snillere, er heller ikke et spesielt informativt råd på veien mot et bedre samfunn. Tar vi Fugellis råd på alvor, vil få et mindre raust og trolig et dårligere samfunn.

Snillhet spiller uten tvil en helt sentral rolle som bindeledd i vår innerste krets av familie, venner og bekjente. Jeg er ikke i tvil om at mange av oss godt kunne vært enda snillere enn vi er i dag. Mange bruker for mye tid på jobben, tenker for mye på seg selv, og gjør den innerste kretsen unødig liten. Historier om familier som åpner sine hjem på julaften er sterke, men vi hører om dem alt for sjeldent, trolig fordi de er det.

Men Fugelli mangler fullstendig apparat til å forstå hva som gjør samfunnet vårt til et godt sted å leve i. Det begynner å danne seg en enighet blant forskere innen disipliner som økonomi, statsvitenskap, biologi, sosialantropologi og sosiologi at vi fra naturens side er moralske vesener med behov for og ønske om å samarbeide for å oppnå felles mål (se blant annet pdf).

Når Fugelli snakker om snillhet som en «evig» og «forutsigbar verdi», så kan det hende at det er denne innsikten han sikter til, selv om han trekker på religiøs eksempler for å sannsynliggjøre påstanden sin. Men der Fugelli oppfordrer til snillhet, gir denne faglitteraturen oss innsikt i hva som skal til for at vi faktisk er snille med hverandre.

Det er rimelig åpenbart at omstendighetene vi befinner oss i har stor betydning for om vi er snille med hverandre eller ikke. Det er ikke slik at mennesker i samfunn hvor volden florerer, ikke er snille fra naturens side. Nei, de er ikke snille fordi de vokser opp i samfunn hvor snillheten ikke får blomstre.

Mennesker vil gjerne samarbeide og handle moralsk, ja. Men vi vil heller ikke være den naive som blir lurt. Grunnen til at nordmenn er relativt snille med hverandre er at vi lever i et samfunn hvor vi kan være relativt sikre på at det ikke vil straffe seg å være snill, slik Bo Rothstein beskriver godt i boka «Social Traps and the Problem of Trust».

Det skyldes at vi har en generelt høyt tillit her til lands. Den kan sikkert tilskrives måten vi har strukturert samfunnet vårt langt tilbake i tid. Men det er like åpenbart at måten vi har organisert våre institusjoner er med på å opprettholde denne tilliten, slik jeg beskriver i min kommentar.

I den grad Fugelli mener arbeiderbevegelsen har vært med på å bygge opp institusjoner som fremmer tillit og solidaritet mellom oss - i Fugellis Coehlo-inspirerte språk: «De har vært alkymister. De har omskapt folkets snillhet til det politiske gull: Solidaritet» - så har vi ikke store uenigheter på det punktet.

Men Fugelli er blind for alle de andre verdiene og institusjonene som gjør samfunnet vårt bedre. Det er ikke bare fagbevegelsen, trossamfunnene og frivilligheten som er «forvaltere av samfunns-snillheten i Norge».

Staten med sitt voldsmonopol er en slik institusjon. Den er ikke først og fremst snill. Den forhindrer oss fra å slå hverandre i hodet og ta hverandres ting. Og det har den gjort svært bra. Som Steven Pinker demonstrerer på glitrende vis i boka «The Better Angels of our Nature», kan vi takke statens voldsmonopol for at vi lever betraktelig tryggere liv enn vi gjorde før staten kom. Hvis snillhet var en evig og forutsigbar verdi, slik Fugelli skal ha det til, så skulle en tro at mennesker ville være like snille med hverandre før og etter Leviathan truet med vold om vi ikke holdt oss i tøylene. Det er langt fra tilfelle.

Det er også slik at samfunn blir betraktelig bedre når folket får gi sin stemme i valg. Fordi vi da velger snillere ledere? Kanskje. Men det viktigste er at valg gjør at våre politiske eliter står ansvarlig overfor oss. Det gjør at de lytter til oss, for hvis ikke de gjør det så kaster vi dem ut. Det er kanskje ikke så snilt, men det gjør jobben. Om vi heller skulle basert vårt politiske system på snillhet, kunne vi bare stole på at politikerne jobbet for fellesskapets beste. Gjør vi det begår vi en betydelig tabbe.

Markedet fungerer på samme måten. Fugelli har ikke stort til overs for denne institusjonen (strengt tatt disse institusjonene) som han mener fremmer selvdyrking, materialisme og konkurranse, framfor snillhet og samarbeid.

Men her anlegger den kjære samfunnsmedisineren et svært snevert perspektiv på markedets virkninger, som trolig skyldes at vi i dag kan ta for gitt mange av markedsøkonomiens positive sider. En må kanskje ha sett framveksten av den moderne markedsøkonomien på nært hold for å virkelig anerkjenne de fredsskapende virkningene av markedet.

I sine «filosofiske brev» sier den franske opplysningstenkeren Voltaire det godt:

«Go into the London Stock Exchange – a more respectable place than many a court – and you will see representatives from all nations gathered together for the utility of men. Here Jew, Mohammedan and Christian deal with each other as though they were all of the same faith, and only apply the word infidel to people who go bankrupt.»

Det er bedre at mennesker konkurrerer med hverandre for å tekkes forbrukernes gunst enn å slå hverandre i hjel på oppdrag fra sultaner og paver. Det er imidlertid den skotske moralfilosofen og økonomen Adam Smith som har poengtert magien som ligger i markedet best: Det er ikke snillhet som skaffer oss brød på bordet, men bakerens egeninteresse. Markeder belønner ærlighet og godt arbeid.

Som Deidre McCloskey påpeker i den nylig utgitte boka «Bourgeois Equality», har framveksten av en mer markedsvennlig kultur, vært helt nødvendig for den enorme velstandsveksten vi har vært vitne til de siste to hundre år. Det er vanskelig i dag å anerkjenne betydningen av dette kulturelle skiftet, hvor det å lage produkter av verdi for andre folk, som består den strenge testen markedet setter (at noen andre enn deg selv verdsetter produktet ditt nok til å betale for det), blir sett verdsatt og ikke sett ned på.

Denne velstandsveksten gjør at vi lever svært gode liv og har gjort at vi har beveget oss fra en verden der den ene taper når den andre vinner til en verden der den enes gevinst også kan være min gevinst. Det gir grobunn for snillhet. Vi har rett og slett råd til å være mer rause med hverandre.

Men som enhver sosialdemokrat vil fortelle deg, er det ikke nok å stole på at forretningsmannen vil ha fellesskapets interesser i tankene til enhver tid. Nevnte Adam Smith var ikke mindre kritisk:

«People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices», skrev han i «The Wealth of Nations».

Fugelli ville kanskje stolt på at disse skulle være snille med oss. En klubbleder vil derimot kunne fortelle at arbeidsgiver må møtes med motmakt.

Det er selvfølgelig rom for mer snillhet i det norske samfunnet. Fugelli har rett i det. Vi er enormt rike, men likevel gjør de aller fleste av oss alt for lite for de som har mindre. Men dette er nettopp et eksempel på at Fugellis medisin er langt fra nok. I fravær av institusjoner som gjør oss trygge på at andre bidrar like mye som oss selv, er det de færreste som gir så det monner, til tross for at vi med et svært lite offer fra vår side, kan redde flere menneskeliv.