SNILL: Vi bør være snille med hverandre, men velferdsstaten fungerer best når den baseres på egeninteressen. Foto: Henning Lillegård/Dagbladet
SNILL: Vi bør være snille med hverandre, men velferdsstaten fungerer best når den baseres på egeninteressen. Foto: Henning Lillegård/DagbladetVis mer

Snillhet er ikke grunnlaget for velferdsstaten

Per Fugelli gjør rett i å oppfordre oss til å være snille, men velferdsstaten opprettholdes av opplyst egeninteresse.

Kommentar

Det er lett å la seg bevege av den varme og omtenksomme samfunnsmedisineren, Per Fugelli. I Aftenposten 17. juli ber ham oss om å bli snillere og tenke på andre enn oss selv. Når vi streber etter suksess og materielle goder, er det lett å glemme at det viktigste er å være gode mot dem som er deg nær. Men når Fugelli forsøker å gjøre snillheten til kjernen i velferdsstaten, står han i fare for å svekke den institusjonen han er så glad i.

Det er en vanlig misforståelse å tro at den norske velferdsstaten handler om at de rike, arbeidsføre og friske er snille med dem som er mindre heldige, om de er fattige, syke eller uten arbeid. Men som de amerikanske grunnlovsfedrene forsto, er vi nødt til å opprette institusjoner som ikke avhenger av at alle er snille til enhver tid. Et godt samfunn trenger solidariske, snille og omsorgsfulle mennesker, men de politiske institusjonene bør baseres på mer forutsigbare verdier enn disse.

Den norske velferdsstaten er basert på det tryggeste fundamentet av dem alle, nemlig egeninteressen. Velferdsstaten er nemlig først og fremst en effektiv forsikringsordning.

Vi står alle i fare for å bli syke, miste arbeidet og bli pensjonert. Arbeidsledighetstrygd, sykelønn, helsehjelp og pensjon, er dermed obligatoriske forsikringer. Hadde ikke staten tilbudt dem ville private aktører gjort det, men med to svakheter.

Når forsikringer er obligatoriske, slipper vi en ond spiral, hvor de friskeste ikke vil være med, noe som presser prisene opp. I neste omgang gjør det at de nest friskeste ikke ser det som lønnsomt å være med, og slik fortsetter det. Summen blir en dårligere dekning til en høyere pris. Staten er også den eneste aktøren som er rik nok til å sikre seg mot store konjunktursvingninger. Når mange nok blir arbeidsledige på samme tid, på grunn av et økonomisk sjokk som finanskrisen, kan private aktører lett gå over ende.

Også offentlig subsidiert barnehage og gratis utdanning, kan delvis forklares av egeninteressen. Selv de som ikke har barn har en egeninteresse i å investere i arbeidskraften som betaler våre pensjoner. Som blant andre Kalle Moene og Michael Wallerstein har vist i flere forskningsarbeider spiller de små ulikhetene, skapt av en sentralisert lønnsdannelse, en nøkkelrolle (se pdf). Relativt like inntekter gjør at vi alle er i samme båt, noe som øker støtten om vår sjenerøse velferdsstat.

Det er imidlertid ikke bare egeninteressen som virker. Et av de største paradokser i moderne politisk økonomi er hvorfor ikke spådommene til Tocqueville og James Madison har slått til: Hvorfor har ikke proletariatet dannet sitt diktatur, hvor de rike blir tvunget til å gi fra seg formuen?

Snarere enn at de rike er solidariske med de fattige, kan det altså se ut til de fattige er snille med de rike. I flere tiår nå har forskere innenfor ulike disipliner demonstrert det vi alle egentlig visste, at mennesker ikke bare er de egoistiske sosiopatene i økonomenes modeller (se også pdf). Vi har tillit til og kan være snille med fremmede, vi styres av verdier og drives av håp. Men vi er ikke alle Fugellier.

Få av oss er barmhjertige samaritaner i møte med fremmede. Vi er derimot villig til å bidra hvis vi stoler på at den som mottar støtten vil gjøre sitt beste og ikke lurer oss, og at de vil returnere tjenesten hvis vi er i samme situasjon. Og ikke minst må vi stole på at staten gjør en effektiv og god jobb for å sikre dette.

Det geniale med den norske velferdsstaten er at den er innrettet slik at den fremmer, framfor å tære på, vårt solidariske sinnelag (se pdf). Når trygd og tjenester gis til alle som tilfredsstiller noen relativt enkle kriterier, er det mindre grunn til å frykte misbruk, fordi ordningene i mindre grad trenger å misbrukes. Det reduserer også sjansen for at velferdsmottakerne anses som en utgruppe vi ikke vil støtte lenge. Vi plages ikke over at fattige barn får subsidiert barnehage, det får nemlig våre egne også.

Overføringen fra rik til fattig innenfor systemet er i stor grad skjult. De rike betaler en noe større andel av inntekten sin i skatt, men de nyter samtidig godt av tjenestene de får tilbake. Overføringene kommer først og fremst av at de som har minst, bruker velferdstjenester de ellers ikke ville hatt råd til mer enn andre. Og siden alle blir behandlet på de samme sykehusene, nyter alle godt av at de med med penger krever høy kvalitet på tjenestene.

Nordmenns tillit har røtter langt tilbake i tid, men som Christian Albrekt Larsen viser i boka «The Rise and Fall of Social Cohesion», er velferdsstaten med på opprettholde og forsterke den (se første kapittel i pdf).

Det skyldes at måten vi har organisert velferdsstaten (og lønnsdannelsen) er med på å fremme en oppfatning av «den andre» som en respektabel borger som fortjener vår tillit. Det er på gjensidig interesse vi har bygd velferdsstaten, ikke på snillhet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook