Snilt om kulturklæsj

Søt, men litt for idylliserende komedie om kultur- og generasjonsforskjeller.

FILM: HAUGESUND (Dagbladet): Khalid Hussain gjør godlynt narr av både norsk-norske og norsk-pakistanske holdninger til hverandre i komedien «Import Eksport» som åpnet Den 33. norske filmfestivalen i Haugesund i går. Spørsmålet er om filmen virker litt for idylliserende? Ikke at man nødvendigvis skal problematisere alt. Men «Import Eksport» minner meg litt om den afro-amerikanske regissøren Spike Lees tidligste filmer. Han var omhyggelig med å holde kjente problemer som narkotika, våpen, fengsel ol. totalt utenfor sine skildringer av de svarte miljøene i Brooklyn. Motivasjonen var politisk, men resultatet tidvis surrealistisk. På den annen side er det mektig befriende at noen tøyser med problemstillingen rundt arrangerte ekteskap. Den ensidige fokuseringen på tvang og overgrep skygger for nyansene i hvordan dette praktiseres i det norsk-pakistanske miljøet. Her dreier det seg om andregenerasjonsinnvandreren Jasmina (Iram Haq) som er kjæreste med norskingen Jan (Bjørnar Teigen). Det er så überhemmelig at de holder til i et telt i leiligheten han deler med tre kompiser. Jasmina skal gifte seg med fetteren Rashid når han får visum og kan reise til Norge. Det har familiefaren, kolonialkjøpmannen Allahditta (Talat Hussain) bestemt. Det er bare snakk om uker til bryllupet skal stå. Her snakker vi om 500 gjester, og om folkesnakket blant 30 000 pakistanere i Oslo.«Først litt problem. Så alt går bra,» sier Allahditta når han skal beskrive skikken med at to som knapt har møtt hverandre skal gifte seg. Khalid Hussain viser også et arrangert ekteskap i praksis. Jasminas søster Nadia (Anita Uberoi) er gift med fetteren Yousaf (Assad Siddique), som ikke får ligge i dobbeltsenga. Istedet dater Nadia en av de norsk-pakistanske BMW-gutta.Kjernen i filmen er ikke så mye den tilsynelatende uoverstigelige kløften mellom nordmenn og pakistanere eller muslimer og kristne. Det er konflikten mellom innvandregenerasjonene som brettes ut. Av og til morsomt. Som når lillebror nekter å la seg omskjære, fordi han en gang har fått en fotball der du vet, og det var vondt nok. Innimellom stikker det såre fram, som når Jasmina er villig til å gi slipp på sin egen lykke fordi hun ikke vil ødelegge familiens ære. Det kan høres bakstreversk ut, men filmen skildrer dilemmaet på en måte som er til å bli klok av. Bjørnar Teigen spiller godt som en gjennomført entusiatisk, naiv og forelsket gutt. Han er nesten for god for denne verden når han konverterer til islam, ber i moskeen og jobber som Allahdittas «slave» for å elge seg inn hos den uvillige svigerfaren. Vi skal ikke røpe resultatet, bare at det er overraskende på flere måter. Den skuespilleren som virkelig bærer «Import Eksport» er pakistanske Talat Hussain. Etter skarve 15 dagers norskopplæring mestrer han ikke bare språket greit; han framstiller en sta patriarks konflikter og fortvilelse så mangfoldig at man føler sterk sympati for skikkelsen. Enkelte andre av skuespillerne blir derimot noe stive og endimensjonale. Filmen skjemmes litt av forutsigbare scener, av morsomheter som faller til jorda som blødmer og av en dialog som av og til virker amatørmessig. Men at den mangler snert og eleganse veies nesten opp av viljen til å se med skråblikk på kulturkollisjoner.