Snitt avler skrift

«Formen må komme innenfra,» fikk skulptøren Ola Enstad høre i sin studietid. Forestillingen om å frigjøre figur fra blokk er en annen gjenganger, som han sikkert måtte forholde seg til under sin naturalistiske skolering på Statens Kunstakademi.

Enstads ulike versjoner av prosjektet «Den endelege løysinga på skulpturproblemet» gjennom 90-åra kan nok ses i lys av disse utsagnene, men også leses ut fra andre innsikter. Det siste gjør poeten Kjartan Fløgstad og filosofen Jon Hellesnes i den nye boka med samme underfundige tittel som kunstnerens skulpturelle prosjekt.

Kurvet og rett

Deres tekster leser seg inn i og ut fra skulptørens metoder, som anskueliggjøres med modellbilder i slående svart/hvit bokdesign fra forskjellige faser av sju serier. Utgangspunktet er Enstads kubiske blokker som deles med kurvete og rette snitt, slik at det oppstår et avgrenset antall positive og negative figurer eller arkitektoniske og assosiative former. Enkeltdelene kombineres i bestemte konstellasjoner og åpner for utallige andre. På boksidene utfolder prosessene med deling, snitting, oppstilling og sammenføying seg som sekvenser, slik at de skulpturelle stadiene grupperes til et forløp av fantasi og refleksjon. Det begynner alltid med og ender ofte i den hele blokkformen, men det meste skjer underveis på delenes tur/retur. For eksempel når forestillingen om forgjengelighetens Venezia leker seg fram av serien med biter som blir båter og kuppelarkitektur. Eller er det Karons farkoster for den siste ferden, slik Hellesnes foreslår. Og fastslår at «ved eit minimum av inngrep i materialet løyser Enstad ut eit maksimum av form». Kunstneren selv viser mot de mange mulighetene som serien åpner for med tittelen «Den som har noko å fara med - han fer».

«Ei urhending»

Hellesnes ser både «ei urhending» og mange enkelthendinger i Enstads prosjekt. Den første er kunstnerens gjennomtenkte inngrep i materialet, mens de andre omfatter like lite tilfeldige - men steds- og tidsbestemte - oppstillinger av skulpturens elementer. Her handler det om mer enn formale disposisjoner for Hellesnes, som også øyner refleksjoner over liv og død i Enstads skulpturelle vekslinger mellom positive og negative figurer.

Kjartan Fløgstad lar seg - nær sagt selvsagt - anspore av skulptørens strategiske snitt gjennom bastante blokker, slik at de verbale vendingene blir mer enn ordspill. Ta bare:

Ein stein.
Til talens bruk.
Av talens bruk.
For talens brukar.
Og talens bru-kar.
Spennet mellom talens
brukarar.
Tidas straum.

Da er det bare å tilføye at også Ola Enstad gjør seg gjeldende gjennom ordene, og slutter boka med fire scener fra et kunstliv som er blitt mindre firkantet på grunn av hans skulpturelle løsninger - som ikke betyr kunstartens endeligt.