Snø

Formfullendte tekster i kresen innpakning om haiku, snø og kjærlighet.

BOK: «To ting opptok Yuko. Haiku. Og snø.» Slik åpner franske Maxence Fermines debutroman fra 1999: en fabel om prestesønnen Yuko som, til sin fars store skuffelse, vil bli dikter for å kunne hylle snøen, vinterens poesi.

Men for å formfullende haiku (trelinjers dikt med sytten stavelser) må Yuko også kunne «fargelegge» dem, og da ved å mestre de andre kunstartene: danse, male, kalligrafere og komponere. Han vandrer gjennom Japan for å oppsøke den store blinde læremester, som er tynget av sorgen over sin elskede, som forsvant da hun danset på line mellom to fjelltopper.

«Snø» er med andre ord en zenfabel der kunst betyr det motsatte av Jægers doktrine om å skrive sitt liv. Tvert om, Yuko mediterer seg fram på østlig vis innenfor stramme estetiske og stiliserte regler. Og denne boka, som vel egentlig er en kjærlighetsfortelling, har da også en saliggjørende meditativ virkning, ikke minst på grunn av de mange bildene her. Som parallellen mellom linedanseren og poeten: «Å dikte er å holde seg kontinuerlig oppe på den spente line skrivekunsten er.» Nettopp fordi Fermine selv er så stilistisk stram - og beskyttet av fabelsjangeren - kan han tillate seg slike høystemte passasjer. Også den skjønnåndede påstand om «maleriet var det mest trofaste bånd mellom det forsvunne ansikt og den absolutte kunst».

I Tom Lotheringtons stramme oversettelse er dette en fabelaktig tekstsamling som følger Fermines egen haikudefinisjon: «Noe spontant. Noe velkjent. Av utsøkt, eller dagligdags, skjønnhet.» En karakteristikk som også gjelder for Aftenposten-fotograf Rolf M. Aagaards «snøfoto».

Dinamo har begått en aldri så liten genistrek idet de nå har valgt å nyutgi boka, som først kom på norsk i 2002. Da i coffeetableformat, illustrert av Aagaards kresent meditative dypdykk i nettopp - snø.