Snobb eller narr?

I «Kjære Kongen» leverer Ole Paus en tynn satire om kongefamilien. Når boka vekker så mye oppstuss, skyldes det at avisene har liten fantasi og at kongedømmet står usedvanlig sterkt. Begge deler er beklagelig.

Kongen er ikke konge i kraft av et sett av egenskaper. Det er vi som gjør kongen til kongen. Og nå må vi føye til at vi gjør ham til konge gjennom kritikk, ironi og satire. Det er merkverdig at en så klok mann som Ole Paus ikke skjønner at det er nettopp ved å ta avstand fra for eksempel kritikken av kongefamilien at han produserer monarkiet igjen og igjen. For igjen, monarkiet eksisterer ikke i kraft av sine egenskaper og like lite i kraft av egenskaper det ikke lever opp til.

Et fjerde valg?

Et dogmatisk forsvar for kongefamilien eller en like dogmatisk kritikk av republikken, derimot, ville antakelig ha fungert kritisk, for eksempel dette: Vi har allerede tre valg og så skulle vi ha et fjerde? Presidentvalg står om personer, altså enda mer personfokusering, enda sterkere tabloidisering. Partiene ville forsvinne og bli staber rundt kjendiser. Hva ville ikke skje etter noen år på denne galeien? Selvfølgelig ville valgene bli rasjonalisert bort, plassene i Stortinget arvelige... Ergo: Leve republikken = død over demokratiet. Altså må sanne republikanere forsvare monarkiet, og vice versa.

Lukta av revy

Hovedpersonen i boka er en uteligger som holder til i nærheten av rennesteinen. Paus behersker satirens grunnleggende grep om å se de mektige fra en lav sosial posisjon. Men så lager han morsomheter ved å bruke østkantnavn som Kim Runar eller karakteriserer et bryllup som en «Titano-versjon av Brudeferden i Hardanger». Det skal ikke mer et par sånne glipper til før mannen i rennesteinen, forfatterens talerør, framstår som en forkledd snobb.

I boka fins det gode ansatser som innholdsmessig er riktige, men faktisk feil: «Aldri har det vært flere å stemme på, aldri har det vært mindre å velge mellom.» Men disse druknes i rekke flauser à la «Utbrentheten fikk etter hvert så mange ansikter at den var i ferd med å ta steget over fra folkesykdom til nasjonalt særpreg». Feilen er at Paus ikke klarer å holde seg til den politiske satiren, men forfaller til revyen. Dette bornerte oslofenomenet som Georg Johannesen tok livet av: Det kommer en mann med lang nese inn på scenen og sier navnet på statsministeren. Alle ler.

Ole Paus må bestemme seg, vil han skrive politisk satire eller revy, vil han være en folkelig narr eller en snobb?

UFORLØST: Ole Paus må bestemme seg, vil han skrive politisk satire eller revy?