Snøen som falt

GLOBAL OPPVARMING: Å våkne til masse snø er noe av det vakre i livet. Hvit vinter er slik en egen grunn til å engasjere seg i klimaproblemet. For løsningene finnes.

HVA ER DET MEST alvorlige ved den globale oppvarminga? Kanskje at havene kommer til å stige.

I filmen «En ubehagelig sannhet» (i salg som norsk dvd fra februar) kan det se det ut som Atlanteren kommer til å skylle inn over Manhattan, gitt at hele Grønlandsisen smelter. I så fall stiger det globale havnivået 7 meter. Men isen er opp mot 3 km tykk, så en total nedsmelting vil ta minst 1000 år.

Amerikanerne vil sånn sett ha tid til å tilpasse seg én av konsekvensene, fordi de har råd til det. Katastrofen i New Orleans i 2005, som muligens skyldtes en klimaforsterket orkan, kunne delvis vært unngått, som dansken Bjørn Lomborg var inne på i sin omtale av filmen. hvis myndighetene hadde skjøttet dikene bedre.

Verre er det da andre steder i verden, der ikke økonomien er like robust. Og noen lavliggende øysamfunn - som i Stillehavet - vil ha vanskelig for å tilpasse seg selv de mest sannsynlige scenarier fra forrige rapport fra FNs klimapanel for vårt århundre (den neste slippes også i februar), som ligger rundt en halv meter havstigning.

ELLER ER DET tørken i Afrika som blir verst? Konsekvenser for nedbørsmønster på det afrikanske kontinentet er ikke utredet nok, men forskere frykter at tørkeperiodene - som vi kjenner så altfor godt, eller rettere sagt vondt, fra 1973 og 1983, kommer oftere pga den globale oppvarminga.

Det er en kinkig affære å måle menneskers lidelser opp mot dyrs, men de fleste av oss vil vel prioritere mennesker hvis vi må. Likevel er vi mange som synes det er for galt om isbjørnen dør ut. En eksiltilværelse i dyreparker rundt om er liksom ikke helt det samme. Issmeltinga i Arktis gjør at isbjørnen er blitt en truet dyreart. Like før jul meldte forskere at smeltinga går fortere enn tidligere trodd; i 2040 kan Nordpolen være isfri sommerstid.

Satt opp mot disse alvorlige truslene er faren for tre årstider i Norge rimelig uskyldig. Vi er mange her til lands som liker å gå eller stå på ski, og kanskje enda flere som synes det er vakkert med hvit jul, men vi kommer alle til å overleve grønne vintrer, det er ikke det. Likevel gir utsiktene til milde vintrer et vondt sug i magen.

NOEN VIL SI at framtidig skiføre eller ikke skiføre i lavlandet i Norge er et luksusproblem, og en slik bekymring nesten egoistisk i klimasammenheng. Men det er å misbruke ordene, og å ta feil av menneskene. Stødige skispor og snødekte skoger kan være en glede verdt å kjempe for. En glede er ikke egoistisk fordi om den er din. Vi lever med vissheten om trusler for selve livsmiljøet andre steder på kloden, samtidig som vi lever i vår egen hverdag, med håp om å få prøvd skiene vi fikk, eller kjøpte til ungene, til jul. Vi må kunne tenke globalt og lokalt om den menneskesforsterkede drivhuseffekten, skal vi kunne stagge den.

 VERNEVERDIG:  Stødige skispor og snødekte skoger kan være en glede verdt å kjempe for, skriver initiativtakerne til kampanjen Hvit vinter. Foto: GEIR BØLSTAD
VERNEVERDIG: Stødige skispor og snødekte skoger kan være en glede verdt å kjempe for, skriver initiativtakerne til kampanjen Hvit vinter. Foto: GEIR BØLSTAD Vis mer

Faktisk sprenger klimaproblemet de etablerte kategoriene av naturvern og miljøvern. Ikke bare står visse dyrearter i fare, eller hele økosystem: Hele samfunn og kulturer står i fare. Hvis det ikke skjer noe drastisk med Golfstrømmen, er ikke eksistensen vår her nord truet. Men vi trues ekstensielt, vi får vondt i sjela, så å si, vi som verdsetter hvit jul, fire forskjellige årstider og snø vi kan sette skispor i.

HVA MÅ GJØRES? Spørsmålet bør nok omskrives til et «Hva kan gjøres?». Klimaendringer får vi. Målsetningen i EU og blant norske myndigheter er å begrense oppvarmingen globalt til 2 grader over førindustrielt nivå. Selv den terskelen henger i en tynn tråd. Et moderat anslag for norske forhold betyr eksempelvis at antallet dager med 25 cm eller mer snø på Bjørnholt, to mil inni Nordmarka, halveres fra 1990 til 2050. Vi kommer nok ikke utenom det. Selv om utslippene globalt av en eller annen velsignet grunn skulle bli halvert i løpet av ti år, vil dagens utslippsmengde har sin levetid, og effekt på klimaet.

Det er ikke for seint å redusere utslippene, men det dreier seg nå om å begrense skadene. Helt lokalt om å redde halvert natulig hvit vinter i lavlandet rundt om. En eksiltilværelse i skitunneler og kjølefryste kortløyper er fattig trøst.

Vi må lage brei front. De av oss som liker å bruke naturen må stå sammen med de som helst vil verne den - og omvendt. De som snakker om været må nærme seg de som bekymrer seg for klimaet. Forutsetningen i så måte er at vi husker at vintrene vil variere, fra år til år, men at den langsiktige tendensen er svært urovekkende. Vær er ikke det samme som klima. Vi må sånn sett kunne tie om snøen som falt i fjor. Samtidig må vi snakke om 2006-vinteren, så vi holder vintergleden varm.

HVI MÅ HJELPE hverandre å finne fram til de konkrete løsningene på klimagassutslippene - i Norge. Vi må kunne tenke lokalt og globalt om løsningene, også. Det er vanskelig å se hvordan India og Kina skal overbevises om å bli med i en internasjonal forpliktende klimaavtale hvis ikke de vestlige landene, som jo historisk sett har skapt problemet global oppvarming, gjør noe på hjemmebane. Ikke minst vil det være påfallende om ikke søkkrike Norge klarer å omstille energibruken. Vi må komme bort fra fossil energi, hvis vi ikke sørger for å fange og deponere CO2-utslippene.

Sagt på en annen måte: Det vil være et viktig signal til andre oljeavhengige land om Norge skifter bilparken fra fossile brennstoff til biodrivstoff, elektrisitet og hydrogen. Målet må være at vi alle fyller riktig på bilene (og bussene), og fyrer riktig i hjemmene. Regjeringen somler med å legge til rette for dette gjennom avgiftslettelser og direkte krav til bl.a. oljeselskapene. Som den somler med å få renset det påbegynte gasskraftverket på Kårstø. Den oppskrytte månelandingen på Mongstad ligger altfor langt fram i tid. Renseløsningene finnes.

Vi trenger brei front også mellom de folkevalgte. Klimaproblemet er for stort og for viktig til at partiene skal krangle om hvem som vil mest. Klimaendringene sprenger slik de politiske kategoriene venstre og høgre, når man innser alvoret.

HVA SOM ER det verste ved den globale oppvarminga, er i grunnen et umulig spørsmål. Tidsskriftet The Economist har dristet seg til å konkludere med at Russland kommer til å tjene på klimaendringene. Journalistene tenker da på havene som åpner seg for ferdsel. Men har ikke russere pant i isbjørnen, de og? Og i snøen?

Noen tenker i sitt stille sinn, og noen sier det faktisk høgt, at klimaendringene er et gode for Norge. De sikler muligens på oljeboring i Arktis, og de synes at det er godt med vintrer uten snø. Det siste er de selvsagt i sin fulle rett til å tenke, og mene.

Men alle plikter vi å ta høgde for usikkerheten. Det er ikke gitt at endringene kommer gradvis, og lineært. Naturen fungerer ikke slik. Det er kanskje det verste ved klimaendringene - at vi ikke sikkert vet. Verken om vintrene eller havstrømmene.