Jeg får mer og mer sans for Snoop Dogg, men det skyldes alt annet enn platene hans. Snoop er en levende tegneseriefigur som gjør seg best i en frekk film-cameo (utrolig som handikappet langer i «Training Day»), hvor han kan lire av seg ditto frekke one-linere på sin patenterte halvslepne og «bortenfor-Pluto»-steine stil.
Snoop på plate blir fort masete: et endimensjonalt tegneserieunivers med Snoop som den steine sjefbikkja på konstant utkikk etter mer «bitches» og tjall. Det er ganske gøy i små doser, men et helt album blir bare en prøvelse: Hvor mange dopreferanser (du lærer mange slanguttrykk om det å røyke marihuana, gitt) orker du å gjennomgå? I denne lett kaotiske samleren er det Snoop og vennene hans som får boltre seg. Det er ganske minimalistisk trommer-og-bass-hip-hop og p-funk det bys på. Til tider lurer du på om de rett og slett glemte alt det andre: samples, melodier, ei kubjelle her og der.
