Snørr og bart

HUMOR: Humor er hellig, og «Tre brødre som ikke er brødre» var en manifestasjon av det hellige. Å kritisere humorister medfører hyl om humørløs moralisme fra menigheten av medievitere og humorforskere. De ber idiotene som ikke skjønner greia, ta fingrene fra fatet deres. Er det ingen grenser for hvor harde angrep en stakkars komiker må tåle, spør Yngvar Kjus retorisk i sitt innlegg 21.okt. Nei, gitt. Grensen for personangrep er svært tøyelig, og det har komikeren selv tatt til orde for. Kjus spør videre, har Harald Eia så mye makt at han kan rive ned skolens antimobbekampanjer? Selvsagt ikke. Eia & Co uttrykker en pubertal impuls som voksne og barn lever med på skolen hver dag. Vi erfarer at det som legges ut i det offentlige rommet brukes av alle med tilgang til Internett. Mobbing skaper latter, både i skolegården og foran TV. Intet nytt under solen. Som publikum må vi avgjøre om mobbing skal være underholdning, eller ikke. Kravet om grenseløs selvironi gjør mobbing stuerein. Eia og andre blir bare mobbere hvis den de mobber sier at de er ofre. Det vil ingen være. I stedet serverer vi klisjeen om ære: Bedre å bli tråkka på, enn oversett. Vi ber om at man har to tanker i hodet samtidig: Det er viktig å mullahløfte mektige ned fra pidestallen, latterliggjøre det pompøse, lufte ut gamle fordommer i befriende latter. Og: Det kommer aldri til å bli viktig å latterliggjøre ytre, personlige karakteristika hos en midlertidig statsråd over lang tid. Vi vet at det er mulig, men hvorfor? Og hvor nyskapende er det, strengt tatt? Vi har ytret vårt syn på fenomen som opptrer samtidig i vår tid: Antimobbekampanjer på skolen og mobbeundervisning på TV.

KJUS\' SELVMOTSIGELSER står i kø: Hareide tåler harselering, men Eia utsettes for personangrep. Komikeren er likevel ikke en person, ifølge Kjus. Hvem han egentlig er, forblir privat, fordi Harald Eia parodierer alt, også seg selv! Det var risikofritt å mobbe Hareide, en avtroppende miljøvernminister fra Kr.F. Det er ikke trygt å kritisere Eia. Da utfordres makta Kjus påstår Eia ikke har. Makta, som gjør at når Eia blir kritisert, havner han på førstesiden, på tross av regjeringsskifte samme dag. Kjus avslører slett innsikt i fenomen som reel og formell makt, når han foregir at komikerens makt er mindre enn en ressurssterk statsråd, som Kjus i samme innlegg kaller en litt pinglete statsråd. En ressurssterk, litt pinglete statsråd, parodiert som fugleunge? Eia kan være morsom, men like ofte skal han sjokkere (i den grad det er mulig). Det oppstår en konflikt mellom voksne som er pålagt å formidle verdier og normer, og de som bryter dem for å se hvor langt ned i halsen latteren kan sette seg. Trygge på at medievitere forsikrer oss om at vi er vitne til humor med stor H, den lille mannens forsvar mot makta, liksom. Eia er, blant annet, en IQ-bølle. Yngvar Kjus er det definitivt ikke. Han sliter nok som det er med å skille snørr og bart.