HUMOR: Humor er hellig, og «Tre brødre som ikke er brødre» var en manifestasjon av det hellige. Å kritisere humorister medfører hyl om humørløs moralisme fra menigheten av medievitere og humorforskere. De ber idiotene som ikke skjønner greia, ta fingrene fra fatet deres. Er det ingen grenser for hvor harde angrep en stakkars komiker må tåle, spør Yngvar Kjus retorisk i sitt innlegg 21.okt. Nei, gitt. Grensen for personangrep er svært tøyelig, og det har komikeren selv tatt til orde for. Kjus spør videre, har Harald Eia så mye makt at han kan rive ned skolens antimobbekampanjer? Selvsagt ikke. Eia & Co uttrykker en pubertal impuls som voksne og barn lever med på skolen hver dag. Vi erfarer at det som legges ut i det offentlige rommet brukes av alle med tilgang til Internett. Mobbing skaper latter, både i skolegården og foran TV. Intet nytt under solen. Som publikum må vi avgjøre om mobbing skal være underholdning, eller ikke. Kravet om grenseløs selvironi gjør mobbing stuerein. Eia og andre blir bare mobbere hvis den de mobber sier at de er ofre. Det vil ingen være. I stedet serverer vi klisjeen om ære: Bedre å bli tråkka på, enn oversett. Vi ber om at man har to tanker i hodet samtidig: Det er viktig å mullahløfte mektige ned fra pidestallen, latterliggjøre det pompøse, lufte ut gamle fordommer i befriende latter. Og: Det kommer aldri til å bli viktig å latterliggjøre ytre, personlige karakteristika hos en midlertidig statsråd over lang tid. Vi vet at det er mulig, men hvorfor? Og hvor nyskapende er det, strengt tatt? Vi har ytret vårt syn på fenomen som opptrer samtidig i vår tid: Antimobbekampanjer på skolen og mobbeundervisning på TV.