Snørr og tårer

FREDRIKSENS GAVE: Kjell Terje Ringdal avlegger meg en visitt i søndagens utgave av Dagbladet, der han lister opp tragiske skjebner og spør om jeg tror det nytter å si «Ta deg sammen» til disse menneskene. Ringdal, hør nå her: ingen tror det har noe for seg å si dette til 3-åringer eller rullestolbrukere. Ditt spørsmål er mildt sagt uinteressant.Aslak Nore skrev i Samtiden nr. 1-2003 en artikkel med tittel «Inga Marte Thorkildsen: en ekte intimitetstyrann». Nore skriver: «Når offentligheten reduseres til et spørsmål om følelsesmessig nærhet og tragiske enkeltskjebner, blir politikken skadelidende. Med sin nye intimretorikk representerer Inga Marte Thorkildsen en alvorlig fare for opplyst samfunnsdebatt.» Essensen i artikkelen var at Thorkildsen ikke evner å føre en debatt på makronivå, men konsekvent dreier alle debatter over til individnivå, triste enkeltskjebner og personlig elendighet.

RINGDAL FØLGER etter i Thorkildsens fotspor i sitt innlegg. Verken debatten eller samfunnsutviklingen kommer en meter videre dersom vi velger å oppholde oss i den private snørr- og tåre-sfæren Ringdal inviterer oss inn i. Det har heller ingen hensikt å dvele med uttrykket «ta deg sammen». Jeg ønsket å ta opp den underliggende holdning eller ideologi i angrepene på Fredriksen, en holding som baserer seg på myten om den sosiale arven. Mitt poeng er følgende: Denne holdingen fører til lettvint ansvarsfraskrivelse og et nedlatende syn på mennesker som faller utenfor: De har ingen evner eller ressurser, og vi - som kan og vet så mye bedre - må hjelpe og forsvare dem. Jeg ber Ringdal merke seg at vedkommende som mottok penger av Fredriksen presiserte at han kom fra et godt hjem, hadde valgt feil og at han ikke skyldte på noen. Han var ikke interessert i klamme omfavnelser fra bedrevitere, han tok selv ansvaret for sin situasjon. Et ærlig og godt svar, som fortjener respekt. For å avlive eventuelle misforståelser: Selvfølgelig skal samfunnet ha et hjelpeapparat, det skal være godt og omfattende, men det må bygge på det syn at også de som trenger hjelp er ansvarlige mennesker med ressurser. Samfunnet skal stille opp med hjelp, men det må også stille krav til mottakerne, krav om innsats og endring så langt det er mulig. Det vil mottakerne vokse mer på enn om de blir betraktet som hjelpeløse og ansvarsløse stakkarer.