Snorre som historiker

FOR ET PAR ÅR

siden registrerte jeg med undring den opphetede diskusjonen som fulgte da middelalderforskere fra forskjellige hold stilte spørsmål ved Thor Heyerdahls Odin-teori, dvs. ved Heyerdahls lesning av Snorre Sturlason. Undringen kom mindre av opphisselsen fra Heyerdahls side eller på Heyerdahls vegne, enn av mobiliseringen på Snorres.

Denne kronikken skal overordnet dreie seg om Snorre som historiker. Kan vi analysere Snorre slik vi analyserer andre historikere? Kan Snorres arbeider tolkes slik vi tolker andre historiske arbeider? Eller er det slik at 1200-talls-historikere må sees som såvidt annerledes enn 1800- og 1900-talls-historikere at vi ikke kan vurdere arbeidene deres på samme måte uten å behandle fortidens mennesker respektløst?

For å gi et innblikk i noen av diskusjonene som har vært ført i forskningen, kan det være gunstig å ta utgangspunkt i Snorres skildring i Heimskringla av blotene på Lade og på Mære, og i fortellingen om Dale-Gudbrand på Hundorp.

Den første episoden handler om Håkon den godes forsøk på å omvende bøndene i Trøndelag, og den andre om Olav Haraldssons misjonsfremstøt i Gudbrandsdalen.

DET ER MARKERTE

forskjeller i Snorres skildring både av konge og av hedninger i disse to episodene. I beretningen om blotene på Lade og på Mære lar han hedningene argumentere logisk for sin sak gjennom gode innlegg på tinget. Den store blotmannen Sigurd jarl er beskrevet sympatisk som en dyktig politiker. Han går inn i rollen som forhandler mellom konge og bønder, og når han ser at avstanden mellom partene begynner å bli farlig stor, foreslår han at begge parter firer litt på sine religiøse krav. Både jarlen og bøndene presenteres som fornuftige, blotet skildres som en verdig begivenhet, og verken bøndene eller religionen deres fremstilles som latterlig.

I Hundorp-episoden derimot beskrives kongen som den overlegne. Han går til messe og ber før møtene med bøndene, og han lykkes med sitt overbevisningsprosjekt. Bøndene fremstilles som feige, dumme og lettlurte. Religionen deres omtales som latterlig, de opptrer fryktsomt i forhold til en trefigur som de stapper brød og kjøtt i, og de blir fra seg av skrekk når de ser at mus og andre småkryp har spist seg fete på maten.

En som særlig har arbeidet med spørsmålet om hvorfor det er slik forskjell mellom Snorres skildring av Mære og Hundorp, er professor Gro Steinsland, Universitetet i Oslo. Overordnet finner hun forklaringen i en bevisst historikers valg og bruk av kilder, og i Snorres syn på religionsskiftet som en prosess. De to misjonsforsøkene fant sted i to forskjellige perioder av kristningsepoken. Da Håkon den gode forsøkte å kristne bøndene, var ikke tiden moden, og derfor kunne Snorre skildre dem med stor respekt. Da Olav Haraldsson møtte Dale-Gudbrand på Hundorp derimot, var det gått mange år, og Gudbrand og dølene hans kunne for lengst ha valgt den rette tro, men de var likevel vrange og gjenstridige. Derfor kunne Snorre tillate seg å latterliggjøre dem.

MED DENNE FORKLARINGEN

tar Steinsland opp tråden fra den som først satte spørsmålet om Snorres historiesyn på dagsorden, nemlig Halvdan Koht i 1913. Koht tolket Snorre mer eller mindre som en moderne historiker med en overordnet oppfatning om fortiden, og han forklarte Snorres tolkning som en konsekvens av hans erfaringer fra 1200-tallets samfunn og politikk. Et av de tydeligste trekkene ved Kohts teori om Snorre som bevisst historiker, er tilskrivelsen av periodisering i Heimskringla - nettopp det trekket som Steinsland fremhever i sin forklaring av Mære og Hundorp.

En som har fremført argumenter mot Kohts syn - som dermed også er argumenter mot Steinslands - er professor Sverre Bagge i Bergen. Den typen periodisering som Koht og andre har hevdet å finne hos Snorre, er ifølge Bagge en anakronisme. Han argumenterer for at Snorre hadde et overveiende statisk syn på historien. Utsagn man kan finne hos Snorre om at sånne eller slike skikker var annerledes i gamle dager, eller at bestemte institusjoner ble introdusert på et bestemt tidspunkt og med et bestemt formål, behøver ikke i seg selv å bety at forfatteren hadde en lineær oppfatning om historisk utvikling.

Professor Birgit Sawyer i Trondheim har i sin tur igjen vært uenig med Bagge. Hun har påpekt hvordan Snorre beskriver at den nye religionen ga kongene en helt annen og ny type makt, på samme måte som den bidro til å gjøre det norske riket til en fastere enhet.

Fra Halvdan Koht og til i dag har altså forskerne diskutert varianter av spørsmålet om hvor annerledes eller ikke-annerledes Snorre er som historiker, og svarene har vekslet mellom å helle i den ene og den andre retningen. Selv hører jeg til dem som anser at middelalderens historikere og forskere ikke fremtrer som grunnleggende annerledes enn oss.

DERMED KAN MAN

spørre om ikke denne historiografiske smakebiten nettopp illustrerer at mobiliseringen hos Heyerdahls og Snorres forsvarere var berettiget? Når forskerne er såpass uenige seg imellom, hvorfor kunne de ikke la Heyerdahl holde på i fred?

Til det vil jeg svare at det er én ting forskerne hele tiden har vært enige om, og det er at Snorre faktisk var historiker. Og er det noe Heyerdahl-debatten illustrerte til fulle, så er det hvor galt det går når man ikke forholder seg til det, men isteden behandler Snorre nærmest som en opphøyet sannsiger.

Heyerdahl, og mange med ham, følte seg kallet til å forsvare Snorre mot det de oppfattet som respektløse forskere. Budskapet kan oppsummeres omtrent slik: Snorre snakket sant, han var belest og lærd, han var godt internasjonalt orientert, og forskerne skal vokte seg vel for å undervurdere ham.

Dette er en underlig posisjon. Det forskerne argumenterte for, var nødvendigheten av å analysere Snorre som et barn av sin tid. De argumenterte for behovet for å forstå Snorre i lys av den samlede kunnskapen vi har om perioden, og om det samfunnet Snorre levde i. Dette er helt alminnelige kildekritiske krav, som de fleste ikke har problemer med å se relevansen av i en rekke andre sammenhenger. Men da middelalderforskere stilte dem til Snorre i Heyerdahl-debatten, ble resultatet heftige utfall om respektløs behandling.

DENNE REAKSJONEN

understreker hvor sterkt Snorre fortsatt står som nasjonalt ikon i Norge. At han i dette tilfellet i tillegg var koblet til Thor Heyerdahl, som er et nasjonalt ikon i seg selv, gjorde ikke saken mindre delikat. Men som Heyerdahls bok om Jakten på Odin (2001) viste, blir det verken vitenskap, populærvitenskap eller fagbok av å lese Heimskringla slik Seierskirken leser Bibelen.