Snorre Tønset

Da Snorre Tønset ble svindlet av italiensk klesmafia, fikk han et nytt kall: forbrukerjournalist. Som medlem av FBI er hans jobb å avsløre at Telenor og Netcom lurer deg for tellerskritt. At samfunnet er fullt av løgn og bedrag. Overalt.

-OOOFFFF,stønner den ellers så offensive og munnrappe tv-journalisten. Akkurat den historien er litt pinlig. Å bli lurt så grundig som han ble.

-Jeg tanket bensin på Fornebu, da det svingte inn en bil på siden. To ulastelig antrukne italienere kom mot meg. Sa de hadde vært på salgsmesse og skulle rekke et fly. Om ikke jeg kunne kjøpe de to siste designerjakkene. Jeg har gjort så mange dårlige kjøp, så endelig var det min tur, tenkte jeg. Hadde ikke mer enn 1000 kroner på meg, og fikk begge for den prisen.

KONA LO GODT

da jeg kom hjem med nappaskinnjakker av tvilsom kvalitet i 130 prosent akryl. Dagen etter leste jeg i avisene at en italiensk bande herjet i Oslo. Å nei...

På den måten ble miljøjournalisten Snorre til forbrukerjournalisten Tønset. Dessuten følte han stemplet miljøjournalist belastende, ble lei av å bli sett på som miljøbevegelsens forlengede arm.

Men hvor dypt stikker engasjementet? Ikke er han ung lenger, og kanskje heller ikke idealist... Han kjører i hvert fall en snart 20 år gammel bensinsluker - en eksosdynge av en bil. Det har han samvittighet til.

-Jeg kan forklare. Moderne japser er så upersonlige. Jeg er tilhenger av stor grad av frihet, og jeg spyr ut mer CO{-2}, men betaler tilsvarende mer i CO{-2}-avgift. Småbarnsforeldre må ha bil i dag. Til og fra jobb og barnehage og... og dessuten har jeg ikke råd til ny bil.

FOR SNORRE ER JOURNALISTIKK

fremdeles et kall. Veien dit gikk fra barndomshjemmet på Røros via USA som utvekslingsstudent, så tilbake til lokalavisa Arbeidets Rett, og til medielinja på Volda.

Der traff han Ingvild Bryn, og ble kjæreste og samboer i åtte år. Etter endt utdannelse på midten av 80-tallet er kallet blitt utøvd i NRK.

-Jeg hoppet av NRK en kort periode, i 1997-98, og lagde videoer for næringslivsledere og var redaktør i en intern satellittkanal. Tjente bedre enn hva jeg gjør i NRK, men penger er ikke drivkraften. Må føle at jeg skaper noe.

Snorre Tønset er 40-åringen som ser 20 år yngre ut. Han er guttete, som en veloppdragen ramp. Han var minst av fire i en stødig familie fra bergstaden midt i landet. Snorre var et kongsemne når det gjaldt å spionere på kvinner: Han lå bak dameutedoen da det var dans på «lokkalet». Selv hevder han ikke å huske det, men nekter ikke. Han vet Dagbladets kilde er for god til det.

AT HAN OVERLEVDE

skoleveien i rasende fart nedover på rattkjelke minutter før klokka klang, er ikke hans fortjeneste. Jo visst var det lopper i blodet på guttevalpen.

-Men jeg husker godt at jeg bløffet. Sa jeg hadde sett «Helgenen» på tv. Ble avslørt, selvsagt, og straffet. Kameratene bandt meg til et tre. Plutselig skulle de andre hjem og spise, og jeg ble forlatt. Hang der ganske lenge. Jeg tror kameratene fikk gjennomgå, og at episoden ble minst like ubehagelig for dem.

Guttungen var oppfinnsom og uredd. Sprang etter lærkula, og var blant de aller beste i skihopp. Men da han som 12-åring trynet på hoppkanten, ble nederlaget for stort. Snorre «The Eagle» la opp.

HANS VENNER

omtaler Snorre som veldig musikalsk. Gi ham et instrument, og han kan spille det: piano, gitar, fiolin, blåseinstrumeter - hva som helst. Hele familien er musikalsk, alle synger og spiller. Hans søster har absolutt gehør, og dermed kunne han aldri snurre Stones og annen rølperock i heimen. Hun orket ikke å høre Jagger, Dylan, Young m.fl. breke oppi lia.

-Neil Young, sier Snorre og blir blank i øynene. Det var vennen og kollegaen Rune Larsen, som døde av kreft for to år siden, som åpnet ørene hans for Neil Young og annen vindskeiv rock. -Han fikk vridd smaken min over på mer rocka ting.

-Rune var min nærmeste venn. Tapet av ham var ufattelig smertefullt. Vissheten om at jeg aldri vil få en så nær venn igjen, gjør vondt.

-Men, musikk, ja. Fikk aldri utviklet talentet. Har ikke tålmodighet, og frykten for å spille feil overskygger gleden ved å opptre. Dessuten er det for mange dyktige musikere i Norge, og for få som har noe å formidle.

Men helt sceneskrekk har han ikke. Da Mercury Motors spilte i Bergen for noen år siden, spurte de om noen i salen kunne spille munnspill. Snorre hoppet opp, og dro i gang. Men da låta var over, åpnet han hendene og der... Der var intet munnspill. Ekskorgutten, ekssopranen og sangeren Snorre hadde lurt alle. Han simulerte, men bra låt det, visst nok.

Da kollega Lisbeth Skei i Dagsrevyen tok med lillesøsteren sin på NRK-fest, fikk Snorre los. Instinktet som ble utløst bak damedoen på 60-tallet, slo til for fullt. Slik blir det kjernefamilie av.

Å drive research på Snorre, er som å bli utsatt for NM i superlativer. Omgivelsene nærmest kappes i å beskrive ham med positivt fortegn: Snorre er kreativ, allsidig, menneskelig, engasjert, idérik, impulsiv, løsningsorientert, humoristisk, musikalsk, praktisk, mekker det meste, snill... Riktignok har han et temperament, men det har'n under kontroll.

-Jammen, sier jeg. -Som hurragutt og partyløve. Han har vel noen svin på skogen. Som å havne i fyllearresten under russefeiringa... eller en aldri så liten fartsovertredelse. Noe må det være.

-Fikk du ingen ting? spør Snorre undrende, og bekjenner: Jeg er vinningsforbryter. Stjal en Pink Floyd-lp på Domus i Røros. Byttet den i en moped, men fikk gjort om byttet. Var ikke fornøyd med mopeden. (Ut fra beskrivelsen var det sannsynligvis Floyd-lp-en «Meddle», og jeg skal gjerne se den peden som er verre enn den skiva, red.anm.) Nå som jeg har bekjent dette, må jeg finne'n fram og levere plata tilbake til Samvirkelaget.

FØR HAN FIKK FAMILIE,

trivdes Snorre godt på Ryktebørsen/Torstrupkjelleren - vannhullet der journalister, stortingsrepresentanter og kjendisadvokater menger seg.

-Nei, der er jeg sjelden. Liker ikke de liksom-samtalene. Det er noe kvelende der. Forutsigbart. Som et rollespill. Nei, jeg har kjøpt meg et elpiano. Er heller hjemme hos familien og pusler med musikk.

Og forbrukerjournalistikk.