FINE I FARTA:
FINE I FARTA:Vis mer

Russeturer

Snørrunger av sin tid

Norsk russ drar til greske øyer for å slåss og knuse beina på hverandre. Er det toppen av næringskjeden av det norske selvbildet vi ser?

Kommentar

Det er vanskelig å se hvor det begynte. For begynte det med Gro Harlem Brundtland som tilsynelatende uten ironi formulerte oljealderens og vinteridretts-suksessenes norske selvbilde da hun før OL på Lillehammer i 1994 sa: «Det er typisk norsk å være god»? OL på Lillehammer ble som kjent «the best Games Ever», en erklæring nordmenn flest tok til seg, helt bokstavelig og ukritisk. Var det da det norske selvbildet fikk en altfor stor dose Møllers tran? Fordi vi - nesten kollektivt - trodde på smigeren fra en av fascisten Francisco Francos ministrer?

Eller begynte det med Henrik Wergeland, bråkmakeren og drankeren, som ifølge tradisjonen var god og full da han red inn på kjøkkenet på favoritthesten Veslebrunen i våningshuset på gården i Eidsvoll der ungene mine har halvparten av sin bagasje fra? Skal vi stryke Wergeland fra pensumlistene på skolen fordi han var en 17. mai-ekstremist som historisk sett er viktig for utviklingen av den provinsielle og særnorske russekulturen? For det vi ser på Kos i sommer er russe-feiring på nasjonalt brygget Møllers tran med høy oktan, blandet med hotte shotter på bar, og for noen kokain og MDMA og annet syntetisk dop under bardisken.

Wergeland, oljealderen, eller Gro - som formulerte oljealderens norske selvbilde i sju velvalgte ord - hvem har skylda for galskapen som utspiller seg når norske ungdommer drar til Middelhavet for å slåss? Det er vanskelig å si hvor det begynte, men det er ikke så vanskelig å se hvor det endte. Historiene om hvordan norsk ungdom fra godt møblerte hjem - med det som skulle være tidenes beste forutsetninger for å bli gangs menneske - oppfører seg utaskjærs, er selsom lesning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er det ingen grunn til å moralisere. Det får moralister ta seg av, og i Dagbladet har vi en annen tradisjon. Men det er lov til å undre seg. For hvor skar det ut? Hvor og hvordan ble nordmenn så kjepphøye på seg selv at de tillater seg å oppføre seg slik en del ungdom som reiser på pre-russeturer til greske øyer i sommer gjør?

Vår norske tradisjon er utpreget ikke-pralende. Axel Sandemoses jantelover er en del av vår bagasje. En annen del av vår bagasje er vår protestantiske etikk, slik Max Weber formulerte den. Vårens russ, som er på Kos, er ikke påfallende preget av noen av delene.

Det er ikke vanskelig å se hvordan en formulering fra en annen åndshøvding, historiker og utenriksminister 9. april 1940 - Halvdan Koth - har truffet sin tid. Koth skrev - ikke uten stolthet på nasjonens vegne - om den «nasjonale vokster» i den norske nasjonsbyggingsprosessen. Men fra Koths tid til vår tid har Norge vokst fra å være et fattig land, til på mange målinger å bli det rikeste, lykkeligste, og - kanskje - mest pralende. Er det det - livets etter hvert selvfølgelige raushet - og dermed letthet - som får en del norsk ungdom til å oppføre seg som om de eier verden når de er på forberedende russetur til Middelhavet? På den bare 100 år gamle klassereisen fra selvstendigheten i 1905 vokste Norge fra å være et av Vest-Europas fattigste, til å bli Vest-Europas rikeste land? Har voksteren gått oss til hodet?

P. S. Ved gjennomlesing av denne artikkelen ser jeg at den har flere spørsmål enn svar, og nesten flere spørsmålstegn enn punktum. Kan det være tilfeldig?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook