Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren: Aage Borchgrevink

Snøstalgi

Oslovinteren er snart en utstilling på Norsk Folkemuseum.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

Årets vinter langs Oslofjorden er antagelig en pekepinn på vintre som skal komme. Uten å ha flyttet på meg lever jeg nå i et annet land enn det jeg vokste opp i.

Da snakker jeg verken om smarttelefoner og sosiale medier, økt kjøpekraft, flere innvandrere eller enda flere influensere. Forandringen er annerledes, både mer grunnleggende og mer subtil.

Jeg vokste opp i en by som var dekket av snø fra november til april. Den byen finnes ikke lenger.

«Før var det morsomt med sne», het De Lillos-plata fra åttitallet. Før var det snø, ville vært en bedre tittel i dag.

Er det egentlig så trist, kan man jo spørre seg. Finnes det ikke større problemer i verden enn at G-Sport går konkurs? At godt voksne borgere fra hovedstaden syntes at ting var bedre før, er vel ikke akkurat noe nytt.

Når noe blir borte, er det gjerne de små tingene man savner. Lyden av snø, for eksempel, når den knaser under støvlene på kalde dager. Eller det myke suset fra løypa når man kjører ned bakkene fra Kobberhaugen til Lørenseter. Eller bare stillheten i Marka en tidlig morgen i februar når snø faller over snø som har falt.

Det siste setningsleddet er nesten lik tittelen på en roman av Levi Henriksen, en tittel som snart vil være ubegripelig. Hvis jeg en dag skal forklare barnebarna (om jeg får noen) det poetiske ved tittelen Snø vil falle over snø som har falt, vil de kanskje lure på om bestefar snakker om kokain.

Lignende betydningsforskyvninger vil ramme andre bøker med snø i tittelen. «Snøen på Kilimanjaro» var et faktum da Hemingway skrev novellen med samme navn. I dag er snø på Kilimanjaro omtrent like sannsynlig som at det skulle regne potetgull fra himmelen, og tittelen ligner et uttrykk av typen ku på en operascene.

Også det norske språket vil endre seg. Ordene skavl, skare, kram og fonn vil bare forstås innerst i krokene på instituttene for nordistikk. Barnebarna vil antagelig tro at bestefar levde ganske utsvevende når jeg forteller at det i gamle dager kunne fokke så tett at man ikke så fjellene omkring seg.

Uttrykket «snøsikkert», som preger hytteannonsene i dag, vil bli stående som eksempel på optimistisk markedsføring av samme kategori som den gang Eirik Raude kalte Grønland for Grønland. Haha, vil fremtiden tenke. Snøsikkert! For en hybris.

Når jeg skrur på TV-en, ser jeg at skisporten fremdeles lever. Hvordan skulle ellers industrien selge dyre membraner og felleski som forbrukerne kan oppbevare i skap og garasjer? Rekker av hardtarbeidende toppidrettsutøvere suser gjennom grønne skoger på tynne bånd av preparert kunstsnø, og til slutt blir det femdobbelt norsk.

Hurra, burde jeg sikkert tenke. Men egentlig synes jeg bare synd på løperne. Ikke fordi det er slitsomt å skøyte mellom grantrærne, men fordi de bedriver en idrett som snart ikke har noen forankring i virkeligheten.

Skiløperne er som tegneseriefigurene som løper utfor stupet uten å oppdage at de tråkker videre i tomme lufta. Som zombier i kondomdress løfter de hendene over hodet i det de passerer målstreken og raver siklende rundt mens idretten de bedriver smelter vekk under skiene deres.

Alpinløypene slynger seg fremdeles som sikksakklyn gjennom nakne skoger. I alpene fraktes snøen opp med helikopter når den ikke skytes ut med kanon. Er det bare meg som synes at kunstsnøen har en uringul tone?

«Don’t eat the yellow snow,» advarte Frank Zappa, og uttrykte syttitallets holdning til vinteren.

Snart har vinteren flyttet innendørs, slik skøytesporten for lengst har gjort. På Lørenskog reiser en hall seg med plass til at tusenvis av alpinister og hundrevis av langrennsløpere samtidig kan kose seg under tak og flomlys.

Skiarenaen SNØ skal bli kjernen i «et kompetanse- og utdanningssenter innen vintersport og et kraftsentrum for vinteraktiviteter», ifølge direktøren for Vinterparken Holding.

Selv går jeg fremdeles i Marka, nå på beina. Når jeg står på toppen av Gaupekollen, innerst i Maridalen, og ser Oslofjorden glitre i lav vintersol er det like vakkert og majestetisk som før.

Men når jeg vender blikket mot vest, kan jeg se det lyse som Soria Moria i det fjerne. Der reiser den snødekte issen av Norefjell seg opp fra barmark og svart skog. Da hugger en følelse tak i meg, og vil ikke slippe.

La oss kalle det snøstalgi.

Hele Norges coronakart