MOTORPSYCHO OG STOR FAN: Fra venstre Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Håkon Gebhardt og Johan Harstad.Foto: Lars Eivind Bones / Lars Myhren Holand
MOTORPSYCHO OG STOR FAN: Fra venstre Bent Sæther, Hans Magnus Ryan, Håkon Gebhardt og Johan Harstad.Foto: Lars Eivind Bones / Lars Myhren HolandVis mer

Snøstorm i bakspeilet

Motorpsychos «Blissard» får kjærlig behandling i boks og bok.

MUSIKK/BOK: «How deep is your love», undret Bee Gees, og i tilfellet «Blissard» - Motorpsychos generasjonsdefinerende midt-90-tallsalbum - snakker vi tilsynelatende ubegrenset.

Kjærlighetsbrev For forfatter Johan Harstad har det resultert i et omfattende, tidvis underholdende, tidvis gripende og ofte komisk innbitt kjærlighetsbrev til plata og bandet.

At Harstads bok også tidvis kan oppleves som den typen tidsspesifikke kjærlighetsbrev man rødmer av når man finner det i bunnen av en pappeske under loftsrydding, er i denne sammenhengen en ubetinget styrke:

Det sterke forholdet mange opplever til «Blissard» er ikke så lett å opparbeide seg på distanse eller i etterpåklokskap, elsker du denne plata var du der da det skjedde. Harstad skildrer og forklarer, analyserer og psykologiserer hvordan det var akkurat der, akkurat da med en intensitet som evner å røske opp i slumrende minner.

150 sider fotnoter La deg heller ikke skremme av Harstads tilsynelatende vriompeisdisposisjon, der fotnotene strekker seg over nesten halvparten av bokas 332 sider. Skal du følge en slags Motorpsycho-logikk - referansetett, kaleidoskopisk platesamlermodus blandet med internhumor og innforståtthet - kan du like gjerne begynne med å lese fotnotene, i ett strekk. Det er topp lesning isolert sett, en innfallsrik ferd i tidsåndsmaskinen.

«Vårt band» Harstad er svært personlig i sin bok, så jeg drister meg til et par personlige setninger selv:

For denne kritikeren har «Blissard» alltid vært en mellomstasjonsplate i Motorpsycho-diskografien. Det er en musikalsk rundkjøring som Motorpsycho har kjørt inn og ut av gjennom hele resten av karrieren. Den første platen i resten av deres liv, etter de to tidlige bautaene «Demon Box» og «Timothy's Monster».

Mer overraskende var det å oppleve at jeg i cirka 15 år har gått rundt og betraktet «Blissard», et vekselvis inviterende og kompromissløst, svalt og støyete og tidvis strukturelt utfordrende album, som en Motorpsychos mest utpregede «popplater».

Etter å ha lest Harstads selvutleverende, grublende nerdeepos erkjenner jeg plutselig hvorfor: jeg ville at det skulle være det, at Motorpsycho skulle vinne et stort publikum, bli størst. Jeg var ikke blant dem som ønsket å ha dem for meg selv i en menighet. Norge fortjente Motorpsycho. Pop som i populær, altså.

Motorpsycho var bandet for oss som var for unge til å være «medlem» av de foregående epokegjørende norske rockbevegelsene: punk/new wave/tidlig 80-tall (dePress, Kjøtt, The Aller Værste etc.) og norsk-på-norsk/De Fire Store-generasjonen (DumDum, deLillos, Raga og Jokke) litt seinere. Motorpsycho var en bevegelse i seg selv. Det var mitt band, vårt band.

Dypnerding og kontekst «Blissard»-boksen er en upåklagelig samling kontekst for dette høyt elskede Motorpsycho-albumet. Essay og linernotes opererer i spennet mellom flomlys og mikroskop: Kunstkritiker Tommy Olsson, en nær venn av bandet, har en panegyrisk tekst innledningsvis som får Harstads bok til å se ut som en nøktern hovedoppgave gitt ut på Fagbokforlaget.

Motorpsychos egen Bent Sæther skriver som vanlig ordrikt og med opptil flere glimt i øyet, og dypnerdingen med oversikter over teknisk utstyr, innspillingshistorikk og kommentarer til bonussporene er i seg selv en massiv kjærlighetserklæring til fansen.

Bortgjemt slowcore-perle En forunderlig, overrumplende godbit i boksen er det uutgitte mellomalbumet «When The World Sleeps», der Motorpsycho slurer og rumler i sakte, grovkornet film, midt på natta, inne i utstillingssalen på Kunstakademiet i Trondheim. Slowcore-Motorpsycho har dukket opp her og der både før og etter, men sjelden så rendyrket og gjennomført passivt-aggressivt som her.

Snøstorm i bakspeilet

Den alternative miksen av «Blissard» er ikke like oppsiktsvekkende og framstår, i et etterpåklokt analytisk perspektiv, langt fra så karriereutfordrende som den tilsvarende på «Timothy's Monster»-boksen var.

CD4 samler en haug med EP-spor som Johan Harstad og kanskje 5000 av oss allerede har et nært og kjærlig forhold til.

Når alt dette er sagt: «Blissard» er ikke nødvendigvis den beste, eller viktigste, eller kuleste Motorpsycho-plata av den grunn.

Den rangeringen kan først tas opp til endelig diskusjon når «Trust Us»-boksen (og boka) en dag ferdigstilles.

Snøstorm i bakspeilet