Snu pyramidene

Det er bare to måneder igjen til det 21. århundre begynner. De hundre år vi har bak oss, ble preget av den andre industrielle revolusjon som århundret ble innledet med. Vitenskapen hadde i forveien banet vei for en helt ny tenkemåte.

Kopernikus, Kepler og Newton rev ned kirkens verdensbilde og dermed dens maktmonopol. De hevdet at jorda ikke var flat, men rund. Jorda var heller ikke universets sentrum.

Opplysningstiden begynte. Ny vitenskap skapte ny teknologi. Dampmaskinen, elektrisiteten, toget, telegrafen og mye annet la grunnlaget for ny industri. Det vokste fram et liberalt borgerskap og et industriproletariat som hadde en felles interesse i å sprenge det gamle føydalsamfunnets grenser. Vi kan si at dagens politiske partier og ideologer, det samfunnssystem vi i dag har og de organisasjonsmodeller vårt arbeidsliv har vært bygget opp etter, er et resultat av de teknologiske endringer som fant sted for hundre år siden. Det 21. århundre begynner på samme måte. Vi er inne i en teknologisk revolusjon som er minst like dyptgående som den forrige. De fleste av det gamle industrisamfunnets organisasjonsmodeller og ideologiske motsetninger er i ferd med å falle fra hverandre. Rett og slett fordi de ikke fungerer eller sier oss noe i en ny teknologisk virkelighet.

Jeg kan bare snakke på vegne av mitt eget parti: Skal Arbeiderpartiet overleve og beholde styringskraften inn i informasjonssamfunnet, må vi gå inn for store endringer i vårt velferdssystem, i det politiske systemet og i måten vårt parti arbeider på.

Jeg skal i det etterfølgende se på helt praktiske skritt som som bør diskuteres. Men først vil jeg minne om at informasjonsrevolusjonen skal håndteres samtidig som det foregår en endring i befolkningsstrukturen som også må revolusjonere mye av vår måte å tenke velferd på. Hvert år blir det flere og flere eldre over 80 år. Rundt 2008 får vi en sterk økning i antall pensjonister. Dette vil føre til at en vesentlig større andel av vårt brutto nasjonalprodukt må gå med til pensjoner. Noe sånt som 200 000 flere må jobbe innen eldreomsorg og helsevesen de neste 30 årene. Det sier seg selv at vi er nødt til å omorganisere og avbyråkratisere for å klare denne oppgaven.

Men den nye eldrebølgen tvinger også fram at vi må tenke nytt om alderdom. Det nytter ikke lenger å se på eldre mennesker som passive mennesker uten rett til å delta og ha innflytelse. Et samfunn som setter en økende andel av sin befolkning utenfor på denne måten, vil i lengden ikke kunne kalles demokratisk. Så her ligger det an til store omstillinger i tankegang og samfunnsorganisering. På samme måte som informasjonsrevolusjonen gjør det. Informasjonsrevolusjonen fører til tre ting: desentralisering, individualisering og regionalisering. Den gamle kapitalistiske organisasjonspyramiden faller nå sammen. Rett og slett fordi det ikke lenger nytter å sitte på toppen og kommandere mennesker til å jobbe i henhold til tidsstudier og akkord, når poenget er å få de hundre fagspesialister som behersker hver sin lille bit av teknologien til å samarbeide. Derfor oppstår det flate og mer demokratiske bedriftsstrukturer, der samarbeid og plassering av ansvar nedover er drivkraften. Dette fører selvfølgelig til at folk blir mer selvbevisste. Mennesket har fått en større verdi, og de er seg det bevisst. De stiller derfor større krav til samfunnet rundt seg. De vil bl.a. kreve langt større direkte innflytelse i et politisk parti hvis de i det hele tatt skal gidde å være med der. De vil stille større krav til de tjenester det offentlige byr dem, ellers vil svært mange bruke sin økte kjøpekraft til å kjøpe seg ut av det offentlige og inn i et privat marked.

Men det offentlige henger i stor grad igjen i det gamle industrisamfunnets måte å tenke på. Den offentlige sektor er f.eks. bygget på en sterk statlig styring og kontroll ovenfor lokale myndigheter. Dette ble forsterket på hele 80- og 90-tallet til tross for at alt annet i samfunnet gikk motsatt vei. Derfor er systemet i ferd med å gå i stå. Forholdet mellom stat og lokale myndigheter er nærmest bygget på et kafkask system av detaljregulering og kontroll. Det er blitt meg fortalt at i skolesektoren er det 18 kontrollinstanser fra den enkelte skole og opp til departementet. Hvor mye ressurser og kreativitet går ikke tapt på veien? Hvor mange feildisponeringer blir ikke gjort ute lokalt fordi de må tilpasse seg et regelverk som er likt for hele landet? Hvor passiviserende oppleves ikke dette av lokale politikere som blir mer og mer vant med at utviklingen går den motsatte vei ellers i samfunnet?

Storting og regjering har klart å opprettholde troen på at dette systemet gir like tilbud over hele landet til tross for at det ikke er tilfelle. Utgiftene den enkelte kommune bruker pr. elev i grunnskolen, varierer fra om lag 29 000 i den kommunen som bruker minst til 115 000 kroner i den som bruker mest. I noen kommuner får pleietrengende eldre som bor hjemme ned mot 10 timer hjelp i uka. I andre kommuner gis det over 100 timer. Egenandelen for en med inntekt rundt 100 000 kroner varierer fra 50 til 1000 kroner.

Det er tid for et helt nytt forhold mellom stat og kommuner. Ansvaret må desentraliseres. Staten må gi opp kontroll og reguleringer. Pyramiden må snus, slik det skjer overalt ellers i arbeids- og næringsliv. Dette er også forutsetningen for at tjenestene skal kunne bli mer tilpasset individuelle behov. Skolen må i langt større grad tilby undervisning på den enkelte elevs premisser. Eldreinstitusjoner må ikke lenger være institusjoner, men steder der de eldre kan bo på egne premisser. Dette dreier seg om noe mer enn retten til ta seg et glass rødvin. Det dreier seg om retten til å bli akseptert som menneske. Barnehagene må tilby fleksible tjenester tilpasset den nye virkeligheten dagens arbeidstakere er i. Slike individuelt tilpassede løsninger kan bare skapes lokalt, ikke gjennom statlige direktiver.

En naturlig følge av den teknologiske revolusjon vi er inne i, er også å ta diskusjonen om fylkeskommunens og fylkesmannens framtid. Det skjer nå en regionalisering av samfunnet. Folk og næringsliv finner praktiske former for samarbeid uavhengig av den måten det offentlige har organisert seg på. Det er også gjort politiske vedtak som deler landet inn i regioner og ikke i fylker.

Det er dannet fem helseregioner. Arbeidsmarkedsetaten er i ferd med å organisere seg etter de samme regionene og ikke etter fylkesgrensene. Næringslivet regionaliseres, ikke etter fylkesgrensene, men omkring de regionale høyskolene. I årene framover vil næringslivet også regionaliseres etter nye mønstre i Norges nærområder. Nordnorsk næringsliv orienterer seg mot Barents-regionen. Vestlandet med Bergen som den gamle hansastat ser over havet mot Tyskland og Østersjøen. Den nye vekstkraftige Øresund-regionen vil bli en magnet på næringsliv, forskning og utdanning i hele Sørvest-Norge.

Hvor blir det av fylkeskommunen i dette? Skal vi opprettholde den bare av gammel vane når sterke samfunnskrefter av nødvendighet skaper nye mønstre?

Systemet er dessuten preget av gammel embetsmannsholdning: kontroll og dobbeltbyråkrati. På fylkesnivå har vi: Både en utdanningsdirektør og en fylkesskolesjef. En veisjef og en samferdselssjef. Både fylkeslege og fylkeshelsesjef. Men dobbelt byråkrati gir ikke dobbelt velferd. Og denne fomen for kontroll og ansvarspulverisering hører ikke hjemme i informasjonsalderens tidsalder. Enten må vi gjøre noe med fylkeskommunen eller så må vi gjøre noe med fylkesmannsembetet. Eller kanskje noe med begge deler og dele landet inn på en ny måte.

Også fordi vi ikke har råd til å sløse med peronellressurser. I dag mangler det folk i store deler av offentlig virksomhet. Og verre skal det bli ettersom eldrebølgen og utviklingen innen medisinen krever mer og mer folk. Det har vært mye snakk om effektivisering av den offentlige sektor det siste tiåret. Vi får ikke det nødvendige gjennombruddet før vi tar konsekvensene av den nye tid, snur pyramidene og gir folk på alle nivåer mer ansvar. Da blir det også mulig med de nødvendige lønnsøkningene som må til for å få nok folk i den offentlige tjenesteproduksjonen.

Informasjonsrevolusjonen fører til at industrisamfunnets måte å organisere og lede på erstattes av flate og mer demokratiske strukturer. Bl.a. fordi det er den eneste måten å håndtere så mye komplisert informasjon og teknologi på.

Denne virkelighet må den offentlige sektor ta inn over seg, ellers kommer virkeligheten til å kjøre over den. Det samme gjelder vårt politiske system. Her må det grunneggende reformer til for å kunne øke den folkelige deltakelsen og øke styringskraften. Slik situasjonen er nå, tappes de politiske partier for medlemmer, og valgdeltakelsen går nedover. Samtidig står politikken praktisk talt stille. Det tas ikke tak i de store framtidsoppgavene. Næringsminister Sponheim kom uforvarende til å innrømme det i TV2s «Holmgang» to dager etter valget. «Vi kjører nå på en kollisjonskurs som vil krasje ti år fram,» sa han.

Likevel er politikken blitt en evig runddans av taktikk og små kompromisser. Mediene stiller de samme spørsmålene om og om igjen. Hvem skal samarbeide med hvem? Er du på regjeringsjakt eller ikke? Når har noen spurt om hvem som har mot til å foreslå de nødvendige reformer slik at framtida kan sikres for neste generasjon?

Det er nødvendig at det politiske system og de politiske partier tilføres økt deltakelse og ny kraft. Reformer på to plan tvinger seg fram. I partiene selv og i vårt parlamentariske system.

Partiene må ta konsekvensene av at folk i sin hverdag opplever å bli tatt langt mer på alvor enn tidligere og får bruke sine evner og kunnskaper umiddelbart. Dette går tapt i det indirekte demokratiet som partiene er bygget opp på med at lokallagene velger representanter til organene høyere opp, som skal tale og fatte vedtak på vegne av alle medlemmer. Det blir ofte for lang vei fra det enkelte medlem til de organene der beslutningene tas. På veien har mye av folkemeningen gitt tapt. Og folk mister interessen for å delta.

Derfor vil jeg gå inn for at Arbeiderpartiet drøfter reformer i sine vedtekter som gjør det mulig å holde avstemninger der alle kan delta i viktige og store saker. Valg av partiledelse bør også kunne foregå på denne måten.

Dette vil ta fra landsmøtet noe makt. På den annen side vil det kunne vitalisere livet i partiorganisasjonen. Særlig hvis man forut for slike avstemninger legger til rette for gode debatter gjennom informasjonsmateriell der alle syn kan komme fram. Personer som skal velges bør kunne legge fram hva vedkommende står for både med hensyn til verdier og praktisk politikk.

Dette vil ha den ekstra fordel at det vil avmystifisere og avdramatisere uenighet både om personer og politikk og dermed ta vekk det monolittiske drag som de fleste partier prøver å opprettholde.

Vårt samfunn er ikke lenger monolittisk, og det ville være en befrielse for alle om de politiske partier tok inn over seg det motsatte, nemlig den store grad av pluralisme og åpenhet som råder overalt i samfunnet.

Denne tankegangen bør videreføres til valg av stortingsrepresentanter. Velgerne bør gis direkte innflytelse over hvem som kommer inn på Stortinget ved strykninger og kumuleringer. Innvendingene vil være at dette framelsker en personfokusering som vil skade politikken. Det vil nok føre til at en eller annen idrettskjendis eller underholdningsartist kommer inn på Stortinget. Hva så? Den store positive gevinsten blir at alle stortingsrepresentanter må kjempe for sin plass ved å presentere seg for et bredere publikum enn et fåtall partimedlemmer.

Da vil vi kanskje få flere parlamentarikere som tar språket tilbake fra byråkratene og som er i stand til å føre en frisk debatt. Språket formes av omgivelsene. I dag formes politikernes språk av de papirene og de folkene de har mest med å gjøre, byråkratene og deres papirer.

I gamle dager fantes folkelige representanter på Stortinget som hadde sitt eget språk. Ja, var det ikke fordi de stod ansvarlig for et bredere publikum som partiene den gang representerte.

Vårt politiske system trenger imidlertid ikke bare økt deltakelse og større folkelighet. Det må gjenvinne sin styringskraft. Systemet står i dag stille og handlingslammet i forhold til de store framtidsoppgavene.

Mindretallsparlamentarismen fører til at alle tenker på neste meningsmåling og neste valg, ikke framtidige generasjoner. Ingen tør ta initiativ til å treffe beslutninger som er er nødvendige for å kunne sikre velferden lenger fram når det store antallet pensjonister kommer rundt 2010. Det politiske systemet er stort sett bare i stand til å pøse ut mer penger som vil gjøre det vanskeligere å takle denne utfordringen. Norge står også overfor en enorm utfordring i å klare å leve opp til forpliktelsene i Kyoto-avtalen om reduksjon i C0{-2}-utslippene. Regjeringen har sendt en stortingsmelding til Stortinget om energipolitikken, der den nøyer seg med å konstatere at det i dag er et stort gap mellom det Norge produserer av elektrisk energi og det vi forbruker. Resultatet av regjeringens opplegg er fortsatt el-import fra utlandet for å dekke underskuddet.

Dette sier alt om situasjonen. Vi kan komme til å oppleve at vi om noen år må importere elektrisitet fra nederlandske gasskraftverk som får gassen sin i rør fra Norge.

Da har vi satt oss selv i en latterlig situasjon både som industrinasjon og som miljønasjon. Og skylden må legges på handlingslammede politikere. Og en offentlighet som ikke har vært opptatt av å diskutere annet enn uvesentligheter.

Det må drøftes endringer i vårt parlamentariske system som tvinger fram flertallskonstellasjoner - flertallsregjeringer som kan håndtere de store framtidsutfordringene. Det er allerede tatt et skritt i den retningen gjennom endringen av Stortingets budsjettreglement. Nå kreves det at et flertall skal stå bak hele budsjettet under voteringen.

Men vi har gått bare halve veien. For hva opplever vi? Jo, de som utgjør flertallet står ikke bak det de har stemt for etterpå. Fremskrittspartiet og Høyre stemmer for, men angriper det de har vært med på resten av budsjettåret. De som har stått bak budsjettet har heller ingen felles linje med hensyn til framtida. Det går fra dag til dag. Det er ingen retning på politikken.

De store taperne vil bli framtidige generasjoner.

Derfor må det tas skritt som fører til at intensjonene i det nye budsjettreglementet blir fulgt opp, nemlig å skape et styringsdyktig flertall. Dette kan selvfølgelig gjøres ved at de politiske partiene selv finner fram til levedyktige samarbeidskonstellasjoner. Spørsmålet er om dette vil skje frivillig eller om det må formaliseres. Tyskland har i sin konstitusjon at regjeringen må ha et flertall bak seg i Forbundsdagen for å kunne bli dannet. Det lå selvfølgelig dramatiske historiske erfaringer til grunn for at man valgte en slik løsning. De ville ikke ha Weimarrepublikken om igjen. Norge har ingen slike historiske erfaringer. Men det er derimot grunn til å frykte framtida hvis politikken skal drive for vær og vind slik den gjør i dag.

En endring av systemet på dette punktet vil også tvinge fram en debatt om oppløsningsrett av Stortinget. En slik rett må i så fall ligge hos regjeringen.

Mitt poeng er at vi må styrke parlamentarismen for å få tilbake styringskraften i systemet. Vi må også få tilbake de folkelige parlamentarikere som har skikkelig fotfeste blant velgerne. Partienes ledelse og politikk må sikres legitimitet gjennom økt deltakelse i beslutningene. Hvis ikke partiene er i stand til å gjenskape denne kontakten mellom politikere og folk og få til et styringsdyktig system, vil de simpelthen dø ut. For det er ingen selvfølgelighet at de partiene som sprang ut av industrisamfunnet skal overleve i informasjonssamfunnet. Enhver tidsepoke skaper sine egne instrumenter og redskaper. Det vil også informasjonssamfunnet gjøre.