- DRITTDRØMMER: Damebladene lever av å lyve og fordreie blikket og drømmene våre. Vi drømmer om kjærlighet, men streber etter en perfekt kropp. Vi drømmer om nærhet, og kjøper en bikini, skriver artikkelforfatteren.
- DRITTDRØMMER: Damebladene lever av å lyve og fordreie blikket og drømmene våre. Vi drømmer om kjærlighet, men streber etter en perfekt kropp. Vi drømmer om nærhet, og kjøper en bikini, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Snu speilet!

Det er bikinisesong og kroppene våre skal frem i sollyset på badestrender og i parker. Da er bladenes drittdrømmer det siste vi trenger.

Meninger

Det er sommer i nord. Når vi kler av oss klærne og trekker i bikinien, skal vi samtidig huske på å snu speilet. For det er ikke våre ærlige kropper som trenger å avsløres. Det er drittdrømmeprodusentene i glanset innpakning vi skal avkle.

Jeg kjøper ikke dameblader. Jeg leser dem ikke heller. Men i det siste nummeret av Kamille står et intervju med meg som forklefeminist, så jeg kjøpte bladet for å se hvordan det ble. Og jo da, intervjuet var greit nok det. Intervjuene med de andre feministene også. Selv om Kamille selvfølgelig måtte introdusere feminisme som et trendy begrep, og på den måten gjøre feminisme til noe ufarlig og uforpliktende som er umoderne neste sesong.

Med et eksemplar av Kamille i hendene skjønner jeg at min manglende lesning av glansede magasiner sparer selvfølelsen min for massive angrep og bekymringssenteret i hjernen min for en masse unødig tankespinn. Bladet Kamille vil fortelle meg noe jeg ikke vil vite. De vil jeg skal speile kroppen min i et retusjert ideal og være misfornøyd med den jeg er. De vil tjene penger på skammen min, og gjøre drømmene mine om til det den svenske feministen Nina Björk så treffende kaller drittdrømmer.

En drittdrøm er en drøm som har gått gjennom forbrukersamfunnets tankekvern. Som mennesker har vi drømmer, om blant annet kjærlighet og nærhet. Det er flott, og det er dypt menneskelig. Men forbrukerkulturen gjør at vi erstatter disse drømmene med drømmer om ting som kan kjøpes. Blader som Kamille lever av å lyve og fordreie blikket og drømmene våre. Vi drømmer om kjærlighet, men streber etter en perfekt kropp. Vi drømmer om nærhet, og kjøper en bikini.

Damemagasinene er glansede utgaver av beinhard kapitalisme, og det nytter ikke be dem skjerpe seg. Sammen med reklamebransjen lever de av at vi ikke er fornøyde. Vi er ikke bra nok, og vi er lurt opp til å tro at vi kan kjøpe oss ut av misfornøydheten. Det eneste drittdrømmen bærer med seg, er begjæret etter en ny. Og det er det som er hele poenget, at vi stadig begjærer noe nytt. At bikinien vi kjøpte i fjor er avleggs.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Avisa du holder i hånda er også avhengig av reklamebransjen. Alt vi kjøper er det. Så hvorfor henger jeg meg opp i de glansede magasinene? Er de verre enn andre? Ja, de er det. Fordi de ikke tilbyr noe annet. De lever i fullkommen symbiose med reklamebransjen. Det er umulig å se forskjell på annonser og reportasjer. Glansede magasiner tilbyr ingenting utover drittdrømmer. En bikini er tross alt en bikini. Den kan være umoderne, men den er fremdeles en bikini. Sånn er det med kjøkkeninnredning også. Og aviser. Men de glansede magasinene er så å si selve innbegrepet av forbrukersamfunnet. De selger bare hule drømmer.

Når vi ser oss selv i speilet, tror vi kanskje at vi ser sannheten. Vi tror vi ser kroppen vår som den er. Vi gjør ikke det. Det vi ser er et speilbilde av de forventningene vi har til hva en kropp skal være. Blikket vårt er formet. Noen har vist oss at fett og valker er mindre verdt en stramme muskler. Noen har vist oss at kroppshår er ekkelt, at kvinnekroppen skal være tynn og glatt. Vi speiler oss i retusjerte kropper. Vi ser oss selv gjennom et ideal som forbrukerkulturen har tegnet opp for oss. Vi er lært opp til å se på kroppen vår som en fasade, som et skall. I speilet ser vi et investeringsobjekt, og som enhver vare på et marked har den en prislapp. Likevel vet vi at dette ikke er sannheten om å være menneske.

Som mennesker møter vi verden som kropper. Det er ikke sånn at vi har en kropp, at kroppen er sjelens innpaktning. Nei, vi er kropper. Kropper som lever og kan dø. Sårbare kropper som trenger omsorg. Som kan gjøre oss hjelpeløse og hjelpetrengende. Som gjør oss avhengige av andre mennesker. Kroppen er ikke en fasade eller et skall. Kroppene er oss, og de er vår mulighet til nærhet og kjærlighet.

Det er bikinisesong og kroppene våre skal frem i sollyset på badestrender og i parker. Og det er nå vi har sjansen. Det er nå vi har muligheten til å snu speilet! For kropper kan ikke lyve. Det vi ser på badestranda er ikke mer eller mindre falmede fasader. Det er ikke skall med mennesker inni. Det er mennesker!

Når vi i sommer går omkring på badestranda blant avkledde menneskekropper, da kan vi snu speilet. Vi kan speile de retusjerte kvinnekroppene på glanset papir i våre ærlige kropper. Vi kan avsløre forbrukersamfunnets drittdrømmer som gjør oss og drømmene våre til varer på et marked. Vi kan speile idealkroppen i virkelige kropper og se at glansede magasiner og kapitalistiske forbruksøkonomi aldri ha hatt som mål å gjøre oss fornøyde. Og så kan vi se det: At vi ikke trenger å gå omveien om forbruk og drittdrømmer for å få kjærlighet og nærhet.

Snu speilet! Kropper kan ikke lyve.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook