Snubler ikke i nyresteinen

Når resultat blir så bra som her, er det jo bare å løfte hatten for en så djerv og uvant satsing av hjemlige filmmakere som «Jakten på nyresteinen» - en fantastisk historie om åtteåringen Simens ferd gjennom bestefarens skrantne legeme.

Langfilmdebutanten Vibeke Idsøe har begått noe som vel kan kalles en familieactionfilm - med en fantasiutfoldelse som vel bare budsjettet på rundt 35 millioner satte en grense for. Ujevnheter til tross, jeg mener vi får mye spøk og spenning igjen for pengene. Her er drama, action og menneskelighet i vel avveid balanse.

Inn i bestefar

Det hele begynner ganske så villedende i Nyhavn 1959 med en smukk dansk dame som framfører en jazzballade, tonefulgt av en nordmann på saksofon. Vi har møtt Simens (Torbjørn T. Jensen) besteforeldre. Så kutter filmen til våre dager, når den grånende jazzmusiker og enkemann (Terje Strømdahl) angripes av voldsomme smerter natta før han og barnebarnet Simen skal reise til København. Med fornuftige råd fra sin bamse, og et kjemisett, klarer Simen å krympe seg til mikrostørrelse og tar seg inn i bestefaren gjennom munnen for å finne ut hva som feiler ham. Dette i og for seg vimsete innfallet har Vibeke Idsøe en meget fast hånd om når hun forfølger det videre via Simen. Blant de mange selsomme vesener han møter, blir han nærmere kjent med det hvite blodlegemet Karta (Benjamin Helstad) og det røde blodlegemet Alveola (Jenny Skavlan). Etter et kort opphold i bestefars lunge legger de ut på den farefulle jakten på nyresteinen, årsaken til bestefars elendige tilstand.

Helhjertet satsing

Her får effektmakerne på ulike poster utfolde seg med digital manipulering av fotografen Kjell Vassdals bilder, sammen med mye drønn i dolbykanalene og Ragnar Bjerkreims musikk. Mest vellykt er sekvensene med de grumme salthoggerne - piggete, krystallinske uhyrer som herjer bestefars nyre- og blæreregion, der de vokter den fryktinngytende nyresteinen. De tre unge aktørene i hovedrollene er dyktige og frimodige, uten den dressurflinkheten som barneskuespillere ofte har i amerikanske filmer. Blant de mange tungt maskerte voksenskuespillerne øyner vi Kjersti Holmen som en forståelig syrlig fru Galle, Bjørn Jenseg som en bedrøvet A. Pendiksrud og Harald Eia og Gard Eidsvold som kriseramte tåretankoperatører. Satsingen er helhjertet. Så spørs det, da, i verden og i Moss.