Snubler på start-streken

Å lese Thomas Hylland Eriksens skjønnlitterære debut «De siste dagers heldige» er ikke gjort i en håndvending. Problemet er at han begår de fleste nybegynnerfeil som kan gjøres.

Utgangspunktet for boka er at landet Norge på mystisk vis forsvinner fra jordas overflate. I New Delhi, India, samles en broket gruppe nordmenn som tilfeldigvis befinner seg der når katastrofen inntreffer. Sammen snakker, tenker og skriver de ned fortellinger og refleksjoner som skal klargjøre hva Norge var. Resultatet er, ifølge Hylland Eriksens innledende «bruksanvisning», «en mosaikk av fortellinger», «en polyfon idéroman i motvind», «en knallhard kulturkritikk». Dette stemmer ikke.

Engasjert

Forfatterens idé er fiffig: Norge forsvinner, og hva var det som forsvant? Problemet er å skape god litteratur ut av dette. Leseren skjønner at forfatteren er engasjert, men det er også alt hun skjønner.

Teksten er dessverre ikke polyfon, men et one-man-show på 423 sider. Ideer er det derimot mer enn nok av, om ikke i den form at produktet kan kalles en idéroman, ei heller en kulturkritikk. For mer enn noe annet skjemmes romanen av mangel på disiplin. I teksten vrimler det av personer, av historier, av refleksjoner, av observasjoner, av samfunnskritikk, og det i en hakkete, rotete form.

Vi finner ingen egentlig handling, ingen framdrift, og problemet Norge forsvinner i tekstmengden. I en gira guttekjekk og småironisk tone drar teksten seg framover, blottet for rytme eller dramatisk struktur, men overlesset av adjektiver og verb. Tilbake står et sammensurium av tankebrokker formidlet av flate karakterer, som altfor tydelig er preget av opphavsmannen, Thomas Hylland Eriksen selv. Tungt å fordøye, vanskelig å få noe ut av.

Må læres

Det pussige er at forfatteren er kjent som en meget god faglitterær forfatter, og sikkert hadde klart å få fram sitt budskap og nå sine lesere i en faglitterær form. Det slår meg derfor at han kanskje rett og slett har snublet i en romantisk oppfatning av den skjønnlitterære skrivevirksomheten; at skjønnlitteraturen åpner for den store friheten, at alt er lov. På sett og vis er vel dette riktig idet forfatteren ikke behøver ta hensyn til sannhetskriteriet. Men fremdeles må forfatteren kunne avgrense sitt emne, strukturere sitt stoff og gi det en hensiktsmessig form. Dette må læres og erfares, også for dyktige skribenter som Thomas Hylland Eriksen.

Mitt råd til debutanten er derfor å investere mer tid, mer ettertanke i det neste skjønnlitterære prosjektet. I den anledning er det også på sin plass å refse forlaget. Hvor det har befunnet seg forut for denne utgivelsen, er for meg en gåte.

GOD, MEN DÅRLIG: Thomas Hylland Eriksen er en god faglitterær forfatter som ikke lykkes i sin skjønnlitterære debut.