Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Snufseprosa

Velment, men ikke helt velgjort.

BOK: Det er musikeren Elias Akselsens gripende livshistorie som fortelles på disse 250 sidene. Den som ikke lar seg røre av den, må ha et hjerte av stein. Men kanskje er det akkurat det som må til.

Rotete

En uautorisert biografi er det ikke, boka er basert på hovedpersonens dagbøker og notater og på at forfatteren, Stein Østbø, musikkjournalist i Verden Gang, har hatt mange og lange samtaler med Elias Akselsen.

Helt vellykket kan ikke resultatet sies å ha blitt, og det er to grunner til det.

For det første har forfatteren falt for fristelsen til å fortelle om diskrimineringen, undertrykkelsen og forsøket på å utrydde taterkulturen i Norge i tillegg til at han altså skal fortelle Akselsens livshistorie. Det blir rotete, og særlig store journalistiske anstrengelser kan det ikke sies at den generelle historikken bærer preg av.

Lite om musikken

Den andre svakheten er imidlertid verre. Boka handler om en musiker, men bare ett kapittel, «Sangfuglene», er viet nettopp musikken og taternes spesielle musikktradisjon. Det er skuffende - for har ikke Norge i nettopp Elias Akselsen en roots- eller bluesmusiker av format? I dette ene kapitlet skriver Østbø om dette, men det blir for lite.

Hvor har Akselsen sangen og melodiene fra, hvor kommer tradisjonen fra? Alt Østbø skriver om dette er vel og bra, men det er for lite og lodder ikke dypt.

Det interessante fenomenet at så forholdsvis mange skifter ut rusmidler med lavkirkelig, karismatisk religionsdyrkelse, mangler også perspektiver og forklaringer.

Satser på tørkerullen

Nei, Stein Østbø hadde trengt et steinhjerte. Han griper til snufseprosa da foreldrene til Elias Aksel-sen blir arrestert og ungeflokken rømmer til skogs, og da Elias Akselsens møter sin reddende engel, Mette, etter 20 år på fylla. Han burde ikke ha sluppet musikkjournalistens analytiske redskaper og satset på tørkerullen.

Riktignok får vi høre at det gjorde et stort inntrykk på Elias Akselsen da han som tolvåring hørte Robertino Loretti på Vingersmarken i 1959 og Jussi Björling som sang «O helga natt» på Gröna Lund i 1960. Han har også gått på fylla og spilt sammen med Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerström, skal vi tro boka.

Men det var altså da han ble frelst og trukket inn i den lavkirkelige pinsebevegelsen at han slo gjennom med sine fabelaktige CD-er: «Hjemlandsklokker», «Her kommer dine arme små» og «Høstdrømmer». Likevel, boka bidrar i for liten grad til å kaste lys over den musikktradisjonen Elias Akselsen er en viderefører og fornyer av. Det står at han spiller blues i ordets rette forstand. Men uten å gå videre og analysere denne merkelige blandingen av høy og lav, kristen og verdslig musikk, velger forfatteren enda mer snørr og tårer. Her er det en jobb å gjøre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media