Sofagriseri

kjæresteri: Jeg har ikke sett venninnen min Anna på fire måneder. Siste livstegn fra henne var en tekstmelding før jul om at hun var på Ikea og kjøpte større sofa. Jeg tror det er eneste gang hun har beveget seg ut det siste halvåret. Årsaken er selvsagt: Hun har fått seg kjæreste.

Før inkluderte livet hennes ting som kafébesøk, konserter, åtte drinker på byen med venner og high speed shopping . Nå består variasjonen i hverdagene av utforsking av forskjellige måter å drive sofaslækking på. Pluss å ringe seg gjennom Gule Siders take-away-utvalg.

Det er rart hvordan resten av verden plutselig kan bli fullstendig uinteressant fordi man har funnet en å kline med - på litt fast basis.

Det er jo ikke det at jeg er helt fremmed for ideen. Om at det kan ha mye for seg å stenge seg inne med ethvert saftig mannebein man kan få med på slikt.

Men hvor lenge skal det vare? Og hvor lang tid kan man leve slik før det går helt galt - og man ender opp med å få nye favorittplagg: matchende joggedresser?

Saken er vel også den at det etter hvert begynner å melde seg en mistanke om at det må være noe galt med det nye funnet hennes.

Er han sosialt inkompetent?

RBK-tilhenger?

Børsmegler?

Hekta på new age?

Jeg har personlig erfaring med en fyr som var så sprø at vi ikke tålte dagslys. Så lenge vi bare var inne i hans lille stue, virket alt søtt - om enn en tanke spesielt. Det tok meg faktisk litt tid å finne ut at det kanskje ikke var bare tilfeldig at vi aldri gjennomførte en normal samtale.

Etter det lærte jeg at det lønner seg med reality-checks .

Og kjærester du vil henge på bar med hver kveld. Fordi du er stolt over fangsten.