Sofias revansje

Denne våren står i Sofia Coppolas (32) tegn. Hun kan bli den første kvinnelige regissøren som får Oscar.

HUN ER DATTEREN

til Francis Ford Coppola og kusinen til Nicolas Cage. Hun har vært gift med Spike Jonze, regissøren av «Being John Malkowich» og «Adaptation». Men først og fremst har Sofia Coppola denne måneden satt sitt eget avtrykk i filmhistorien. I dag har den kritikerroste «Lost in Translation» premiere på norske kinoskjermer. Filmen har gitt den unge Coppola Oscar-nominasjoner for beste film, beste regi og beste manus. Dermed er Sofia Coppola den første amerikanske kvinnelige regissøren som noen gang er nominert, og den tredje i verdenshistorien. En kan godt spørre seg hva som er grunnen til den kollektive forbigåelsen.

DU HUSKER HENNE

kanskje i filmklassikeren «Gudfaren III», der hun erstattet Winona Ryder i rollen som Mary Corleone - med katastrofalt resultat. Kritikerne høvlet ned rolleprestasjonen, og Sofia har uttalt at hun helst vil glemme alt som har med Gudfaren-filmene å gjøre. Mesterregissør Coppolas avkom var da heller aldri ment å ta farens instrukser, hun hadde selv en regissør i magen.

NÅR SOFIA SKAL

nevne sin største inspirator, svarer hun ikke faren, men moren. Da Coppola junior vokste opp var moren alltid i gang med forskjellige prosjekt. Eleanor Coppola skrev ei bok, hun fotograferte og hun lagde dokumentaren «Hearts of Darkness» om innspillingen av ektemannens «Apokalypse nå». Sofias mor rådet datteren til å prøve ut forskjellige ting i livet, eller som Sofia har uttalt: «Hun lærte meg å være åpen og ikke stille spørsmål om hvorfor du er interessert i noe - bare forfølge det og se hvor det fører deg.» Dette førte til at Sofia har prøvd seg som både skuespiller og klesdesigner. Denne intuitive «se hva som skjer»-holdningen har Sofia med hell overført til lerretet.

OM SIN SISTE

film har Sofia fortalt at hun bare visste én ting på forhånd - og det var at handlingen skulle utspille seg i Tokyo. Hun synes det er vanskelig å tenke i termer som handling, men har satt sammen ulike biter til et helt bilde. Igjen handler det om eksistensielle spørsmål, som i debutfilmen «Virgin Suicides». I debutfilmen følger vi Coppolas nennsomme hånd og skarpe blikk på fem tenåringsdøtre som tar sitt eget liv fordi de blir frarøvet friheten. Bildene er dvelende, men aldri påtrengende. Seeren blir selv overlatt til å finne ut hva som skjer i familien Lisbons kvelende omsorgsrede. Nettopp dette er Sofias pre som kvinnelig regissør: I «Lost in Translation» bruker Sofia noe av den samme distansen idet hun aldri faller for fristelsen til å la hovedpersonene Bob og Charlotte hoppe til sengs.

EN AV ÅRSAKENE

til at kvinner nærmest aldri er blitt funnet verdige en Oscar-nominasjon, er at 96 prosent av de 100 mest sette amerikanske filmene er regissert av menn. Da «American Psycho»-regissør Mary Harron ble spurt hvorfor tallene er så skeive, svarte hun at det er veldig vanskelig for både kvinner og menn å lage en film hvis den ikke passer inn i det amerikanske publikums forventninger til hva en film skal være.

DETTE MØNSTERET HAR

Sofia Coppola motbevist med sin sære og underfundige film. 14 år etter «Gudfaren» har hun fått sin revansje. Denne gangen er kritikerne unisont enige om at filmen er en liten perle. Coppola er langt fra «lost», hun er snarere funnet - både av publikum og medlemmene i Oscar-juryen som har kjent sin besøkelsestid.

NOMINERT:</B> Sofia Coppola er den tredje kvinnen i historien som er nominert til en Oscar i kategorien Beste Regi