Sofistikert kolonialisme

Store deler av jordkloden er under gjenoppbygging og ideologisk omforming.

MIDT I AGURKTIDA i fjor sommer, mens mediene fremdeles var preget av døsige dager, tok Bush-administrasjonens doktrine om forebyggende krig et stort sprang forover. Den 5. august 2004 opprettet Det hvite hus Kontoret til koordinatoren for gjenoppbygging og stabilisering, ledet av USAs tidligere ambassadør i Ukraina, Carlos Pascual. Kontorets mandat er å utarbeide detaljerte «postkonfliktplaner» for inntil 25 land; stater som per i dag ikke er i konflikt. Ifølge Pascual vil det være mulig å drive tre omfattende gjenoppbyggingsprosjekter i forskjellige land på samme tid, og hvert prosjekt kan vare i «fem til sju år». Det passer jo fint. En regjering som driver med konstant forebyggende nedriving har fått et kontor som til enhver tid skal sysle med forebyggende gjenoppbygging.

DEN TID ER forbi da man ventet på at en krig skulle bryte ut og deretter la adhocplaner for å redde stumpene. I nært samarbeid med USAs nasjonale etterretningsråd opererer Pascuals kontor med en liste over «høyrisikoland» som holdes under oppsikt. Kontoret setter sammen grupper som skal reagere hurtig og ta del i planleggingen i forkant av en krig og «mobilisere og deployere raskt» når urolighetene har lagt seg. Disse gruppene er satt sammen av private firmaer, ikke-statlige organisasjoner og medlemmer av tenketanker. Noen av dem, fortalte Pascual en gruppe tilhørere ved Senteret for strategiske og internasjonale studier (CSIS) i oktober, vil ha satt opp ferdige kontrakter og utarbeidet opplegg for hvordan land som ennå ikke er ødelagt, skal bygges opp igjen. Når dette papirarbeidet gjøres på forhånd, kan senterets «responstid reduseres med tre til seks måneder».

Planene som gruppene til Pascual har utarbeidet på hans relativt ukjente kontor i det amerikanske utenriksdepartementet, går ut på å forandre «hele den sosiale strukturen i et land», fortalte han CSIS. Kontorets mandat er nemlig ikke å gjenskape gamle stater, men å utvikle «demokratiske og markedsorienterte» samfunn. Et eksempel (som Pascual ganske enkelt trakk opp av hatten) er at hans lynraske folk innen gjenoppbygging kan bidra til å selge unna «statseide bedrifter som har skapt en lite levedyktig økonomi». Noen ganger betyr gjenoppbygging ganske enkelt «å rive ned det gamle», forklarte han.

FOR DE FLESTE ideologer er det fristende å starte med blanke ark. Det var kolonialismens besnærende idé: å «oppdage» nytt land der det kanskje var mulig å skape et utopia. Men kolonialismen er død; det blir vi i alle fall fortalt. Det er ikke mer land igjen å oppdage, ikke noe ingenmannsland, terra nullius (det har det aldri vært).

«Tidligere hadde vi vulgær kolonialisme,» sier den Bangalore-baserte forskeren Shalmali Guttal i organisasjonen Focus on the Global South. «Nå har vi fått sofistikert kolonialisme, og de kaller det gjenoppbygging.»

Det ser unektelig ut til at stadig større deler av jordkloden er under gjenoppbygging, og bak virksomheten står en parallell regjering sammensatt etter velkjent mønster. Her finns konsulentfirmaer, ingeniørfirmaer, store ikke-statlige og statlige bistandsorganisasjoner, FN-organer og internasjonale finansinstitusjoner. I områdene hvor det drives med gjenoppbygging - fra Afghanistan til Haiti, fra Irak til Aceh-provinsen i Indonesia - høres den samme klagesangen. Folk synes arbeidet går altfor sakte, i den grad det foregår noe arbeid i det hele tatt. Utenlandske konsulenter lever godt på feite lønninger og får utgifter dekket av firmaet, mens landets egne folk er utestengt fra hardt tiltrengte jobber, nektes opplæring og står utenfor beslutningsprosessene. Men hvis de som driver med gjenoppbygging er så utrolig dårlig skikket til å bygge opp igjen, er det kanskje fordi gjenreising ikke er deres primære oppgave. Ifølge Guttual «handler det ikke om gjenoppbygging i det hele tatt, men omforming.» Historiene om korrupsjon og inkompetanse tjener nok snarere til å dekke over en skandale som er enda større: utviklingen av en form for kapitalisme som kjennetegnes ved at noen profiterer på katastrofer og store ulykker. De bruker frykten og fortvilelsen som oppstår i kjølvannet av en katastrofe til å engasjere seg i en sosial og økonomisk oppbygging som innebærer radikale endringer.

DET BRANT fremdeles i Bagdads gater da de amerikanske okkupasjonsmyndighetene forandret investeringsloven og kunngjorde at Iraks statseide selskaper skulle privatiseres. Enkelte har vist til dette i sin begrunnelse for hvorfor de mener at viseforsvarsminister Paul Wolfowitz er uegnet til å lede Verdensbanken. Men noen bedre forberedelse til den nye jobben kunne han faktisk ikke fått. I Irak gjorde bare Wolfowitz det Verdensbanken gjør i praktisk talt alle krigsherjede og katastroferammede land verden over - skjønt banken bruker mer idologisk «skryt». I alt 20 til 25 prosent av Verdensbankens samlede utlån går i dag til «postkonfliktland», en økning på 16 prosent i 1998 - som igjen er en økning på 800 prosent siden 1980, går det fram av en rapport fra den amerikanske kongressens forskningstjeneste. Hurtig respons på kriger og naturkatastrofer har tradisjonelt vært FN-organenes domene. Men nå som gjenoppbygging framstår som en enormt lukrativ industri, er det Verdensbanken - allerede lojal mot prinsippet om at fattigdomsbekjempelse skal gi økonomisk utbytte - som fører an.

I dag bruker Verdensbanken tsunamien i Asia i slutten av desember til å få gjennomslag for sin stereotype økonomiske modell også i katastrofeområder. De mest ødelagte landene har omtrent ikke fått ettergitt gjeld, og det meste av Verdensbankens nødhjelp er gitt i form av lån, ikke gaver. Banken oppmuntrer til økt vekst i turistsektoren og etablering av store oppdrettsanlegg, og ikke til gjenoppbygging av de små, lokale fiskeriene. Når det gjelder den ødelagte sosiale infrastrukturen (som veier og skoler), regner Verdensbanken med at gjenoppbyggingen kan føre til «en anstrengt offentlig økonomi» og anbefaler derfor at styresmaktene overveier privatisering. (Ja, de har bare én oppskrift.) «I enkelte tilfeller,» skriver banken i sine oppfølgingsplaner etter flodbølgekatastrofen, «er privat finansiering mest hensiktsmessig».

I JANUAR KASTET Condoleezza Rice inn en liten brannfakkel da hun beskrev tsunamien som «en fantastisk mulighet» som «har gitt oss stor fortjeneste». Mange ble skremt ved tanken på at en enorm menneskelig tragedie kan brukes som en sjanse til å oppnå økonomiske fordeler. Men Rice tok ikke for hardt i. En gruppe i Thailand som består av overlevende og støttespillere etter tsunamien, sier at for forretningsfolk med politisk innflytelse, var flodbølgekatastrofen «svaret på deres bønner, ettersom tsunamien bokstavelig talt kom feiende og renset disse kystområdene for småsamfunn som tidligere sto i veien for deres planer om feriesteder, hoteller, kasinoer og oppdrettsanlegg for reker. For dem er alle disse områdene blitt åpent land». Det ser ut til at katastrofeområdene er blitt det nye terra nullius.

New York Times,

norsk enerett Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie