Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

«Søk hjelp», sier de - hvilken hjelp, lurer jeg på

- Vi har en enorm jobb å gjøre på system- og individnivå dersom vi skal ha en sjans til å få ned tallene i den vonde statistikken.

Selvmord er et samfunnsproblem - men det er individet som rammes hardest, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix
Selvmord er et samfunnsproblem - men det er individet som rammes hardest, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Dette innlegget ble først publisert i Nordlys.

Som for så mange andre gikk Ari Behns død også inn på meg. Hans selvmord dro frem følelser i meg som jeg har holdt litt på avstand det siste året. Jeg så bisettelsen på TV og oppdaget etterhvert at jeg tenker annerledes enn de fleste andre. Jeg var usikker på om jeg skulle si noe om det. Men så teppebombes feeden min av hyllester, og selv om jeg nå risikerer å bli oppfattet som særs ufølsom klarer jeg visst ikke å la være.

Jeg vil først få sagt at jeg opplevde talen til Maud Angelica som sterk og sår. Vi fikk et lite innblikk i en sorg og smerte som vanligvis er veldig privat. Hun er tydelig og kraftfull, og inntrykket forsterkes av følelsene som bærer stemmen hennes. Maud fremstår som en gløgg og god jente som var innmari glad i pappaen sin.

Men hun er også en av landets mest ressurssterke, best ivaretatte og beskyttede 16 åringer. Hennes tanker og følelser omkring farens død bærer preg av dette. Det ligger en barnslig naivitet bak de følelsesladede ordene hun deler med oss. Og det er naturlig og fint. For hun er en 16 år gammel jente som sørger over faren sin, og som på tross av det har en unik evne til å tenke større enn seg selv. Det er nydelig.

Det er ikke fullt så nydelig, syns jeg, når alle de store mediehusene og godt voksne og ellers kloke hoder ukritisk deler sitater og løsrevede bruddstykker fra en sår tale fortalt av en sørgende datter som om det er visdomsord. Forhåpentligvis vil ordene hennes nå inn til noen av de som strever. Jeg håper de har rett, de som påstår det, og at det ikke bare er en altfor enkel løsning på et veldig komplekst problem vi er vitne til at hylles så hemningsløst i alle kanaler i dag.

Maud Angelicas håp og tro på både folk og system er rørende, og for henne kanskje helt nødvendig nå. Men dessverre, for veldig mange som strever og behøver hjelp, er det i virkeligheten ganske håpløst.

«Søk hjelp», sier de. Og det gjentas til det kjedsommelige. Hvilken hjelp, lurer jeg på. Det er vanskelig å forstå at det blant journalister, politikere og den øvrige hop er en så manglende kunnskap om hvordan det står til med psykiatrien i dette landet. Som om hjelpen står klar til å ta deg imot hvis du bare ber om den. Det er ikke sånn i virkeligheten. Og det er ikke sånn at bare du gjentar en løgn mange nok ganger så blir den sann.

Sannheten er at hjelpen altfor ofte er for sen, for dårlig eller helt feil. Hvorfor snakker vi ikke om det? Er det fordi det føles bedre å late som? Nå kan vi alle liksom slå oss på brystet og slå oss til ro med vissheten om at den som strever bare må se å be om hjelp, så kan vi andre gå tilbake til hverdagen vår?

For det var det med den hjelpa. Som såkalt deprimert og suicidal kan du vente i uker og måneder på denne hjelpa. Kanskje er det ikke tilstrekkelig med den ene timen du får innvilget med samtaleterapi på DPS i uka, og kanskje er det for dyrt å kjøpe private tjenester. Kanskje får du avslag eller kanskje vil du dø i kø. Du kan gjerne henge deg fra et rep i taket, skjære over pulsårene eller ta en overdose sovetabletter, bli funnet i tide, komme til sykehus og bli sendt hjem i taxi til tomt hus mindre enn 24 timer etterpå.

Dette er «hjelpa» du skal tørre å be om. Et plaster på såret, en klapp på skulderen og et spark bak - tilbake til det du kom fra. Tilbake til det du forsøkte å unnslippe. Tilbake til mørket, til angst, bekymringer, problemer og følelser av ensomhet, tomhet, maktesløshet, mindreverdighet, skam, bebreidelse, anger, skuffelse og håpløshet.

Å be folk som sliter om å søke hjelp, er å legge ansvaret på individet som allerede strever. Det er for all del viktig å ha gode folk rundt seg som man kan dele det som er vanskelig med. Det er mye god forebygging i trygge relasjoner, og man skal absolutt ikke undervurdere betydningen av å pleie nære bånd til andre. Men jeg opplever ikke at det er det som adresseres. Det er flott å jobbe for å bryte tabuet og bli kvitt skam og stigma knytta til selvmord. Men, det her er MASSIVT. Alle kanaler spyr ut hyllester over mer eller mindre banale fraser. Det er unyansert og forenklet. Det er intenst, et trykk som ikke ligner så mye annet jeg har sett. Og det føles, for meg som etterlatt som et hån. Fordi jeg mener det er systemet som behøver en oppfordring. En skikkelig filleristing, faktisk.

Mer penger, flere døgnplasser, tilgjengelige terapeuter, mer forskning og generelt mer kompetent helsepersonell kunne være en oppfordring om et fint sted å starte. Å skylde på «sykdom» som årsak til selvmord er en neglisjering av et menneskes individuelle historie. Å late som at alle faktorer som har bragt personen frem til det fatale valget ikke finnes, gagner ingen. Aller minst den som er suicidal eller etterlatt.

Selvmord er et samfunnsproblem - men det er individet som rammes hardest. Vi skal ikke glemme det. Og vi må gjerne begynne å ta mer ansvar, hver og en av oss. For det er alle vi andre, vi som har noe kapasitet til overs, som må være varme og rause medmennesker og ofre av tid og eget velbehag for å være små lys for de som famler i mørket. Og så må vi tåle at det koster. For det gjør det. Det finnes ingen quick-fix.

Folk må slutte å være så selvsentrerte, stygge og slemme mot hverandre. Selvmord må forebygges fra fødsel og gjennom hele livet. Det krever noe av oss. Noe mer enn å gjenta floskler. Vi har en enorm jobb å gjøre på system- og individnivå dersom vi skal ha en sjans til å få ned tallene i den vonde statistikken. Og da må vi gidde å åpne øynene, løfte blikket og se forbi vår egen navle.

Hva angår Ari Behn, så var han åpen om sitt mørke i noe sånt som 20 år. Han fortalte til og med pressen om sin depresjon og frykt for ikke å klare å fullføre prosjektet om å oppdra de tre døtrene sine. Allikevel blir folk forskrekket når han går hen og dreper seg.

For meg står dette som enda et eksempel på at verden vil bedras. Jeg håper jeg tar feil.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media