Søkelys på de fattigste

«Verdens 48 fattigste land er slett ikke i ferd med å innhente resten av verden - de sakker i stedet stadig mer akterut.»

«Uten utvikling kan vi verken forhindre konflikter eller bygge fred. Uten utvikling gir det ingen mening å snakke om menneskerettigheter, for utvikling er i seg selv en menneskerett.»

Dette sa FNs generalsekretær Kofi Annans på UNDPs ministermøte i New York i fjor høst. Møtet fant sted umiddelbart etter FNs millenniumsmøte hvor verdens toppledere forpliktet seg til å redusere den ekstreme fattigdommen til det halve innen 2015. Når den tredje FN-konferansen for de minst utviklede landene (MUL-landene) åpner i Brussel i morgen, vil klart framgå hvor lang vei som gjenstår før målet er nådd.

Verdens 48 fattigste land er slett ikke i ferd med å innhente resten av verden - de sakker i stedet stadig mer akterut. I 19 av de 41 landene som det finnes data over, er befolkningen bare blitt fattigere siden 1980. 33 av de minst utviklede landene ligger i Afrika sør for Sahara. Et par av dem har gjort bemerkelsesverdige framskritt, men de fleste har opplevd stagnasjon eller tilbakegang.

På konferansen i Brussel kommer deltakerne til å bli enige om en handlingsplan for å bedre situasjonen til MUL-landene, på samme måte som det ble gjort i København i 1990 og alle andre liknende FN-konferanser. Hvis løftene og de gode intensjonene hadde blitt fulgt opp, ville de nok også hatt en klar positiv virkning. Men det er de ikke blitt, og mye gjenstår før de minst utviklede landene når målene som ble satt allerede for ti år siden.

Prosessen er likevel riktig og viktig. Hver gang nye løfter gis og intensjonsavtaler blir underskrevet, skapes det et nytt pressmiddel. Avtalene og løftene blir brukt av det sivile samfunn, bedrifter og myndigheter over hele verden. Men prosessen tar tid og krever store ressurser - og de fattigste landene har ingen av delene. De svakeste pressgruppene trenger bedre og mer effektive verktøy, og det må vi hjelpe dem med. Skal det være noe som helst håp om å nå målene som blir satt, er det helt avgjørende at det tar kortere tid fram til at ordene gjenspeiles i handling.

Våre vanlige målestandarder for menneskelig utvikling viser faretruende lave nivåer for MUL-landene. I 32 av de fattigste landene er barnedødeligheten steget. I en tredjedel av landene er det mindre mat pr. innbygger i dag enn i det var i 1980-årene. Og en av de mest optimistiske tendensene, nemlig at stadig flere barn, og ikke minst jenter, går på skole, ser nå ut til å endre seg. En raskt voksende befolkning, aids-epidemien, gjeldsbyrde og sosial nød forsterker spenningene som blant annet fører til voldelige konflikter, fordrivelse av folkegrupper og - som i Somalia - hele statens sammenbrudd.

De siste 20 års erfaring viser at man kan peke ut to hovedårsaker til at noen få at de fattigste landene har lyktes med å få til utvikling, nemlig godt politisk styresett og ytre omstendigheter. Det sentrale spørsmålet er hvordan landene velger å organisere sine interne forhold og hvordan de reagerer på ytre omstendigheter.

Den politiske styreformen - hvem som har makten og med hvilket formål - er av helt avgjørende betydning for landet. Demokrati er viktig, men det er ikke noe automatisk likhetstegn mellom godt styresett og liberalt demokrati. Godt og demokratisk styresett er en form for sosial kontrakt mellom stat og samfunn som fastsetter ansvar, rettigheter og plikter. Den bygger på en rekke grunnleggende verdier som likhet, medbestemmelse, rettferdighet, åpenhet, ansvarlighet, lov og orden. Hvis institusjonene som skal sikre at disse verdiene blir ivaretatt mangler - som parlament, domstoler, forvaltningsorgan og frivillige organisasjoner - bremser også utviklingen.

Det er en helt klar sammenheng mellom politiske og økonomiske reformer og den markante økonomiske veksten som noen av de 48 MUL-landene har opplevd. Stabile land tiltrekker flest utenlandske investeringer og flest utviklingsmidler, og kan derfor lettere ta neste skritt. Selv om det tar tid før politiske endringer fører til mindre fattigdom, så viser erfaringene at de landene som har lyktes med å styrke det demokratiske styresettet, klarer seg bedre enn andre.

Motsatt har land i konflikt opplevd de største økonomiske og sosiale tilbakeslagene. Der hvor behovet er størst, er evnen, og enkelte ganger også viljen, minst. Det er forståelig nok ikke mange utenlandske investorer som vil sette sine medarbeidere og penger på spill i et land uten fred, uten regler og uten kjøpekraft.

De minst utviklede landene har hengt etter fra starten. Fra kolonitida har de arvet deformerte stater og økonomier som var bygd på tvang og utbytting i stedet for rettigheter, sosial rettferdighet og omsorg. Nesten samtlige av de 48 MUL-landene har i tillegg forverret sin egen situasjon ved å overta og videreutvikle autoritære styreformer og ved å svekke de institusjonene som gir innbyggerne innflytelse og mulighet til å stille makthaverne til ansvar. Men ustabile samfunn, økende forskjeller, skjev fordeling av godene, borgerkrig og sammenbrudd er vanlige problemer. Samtidig er det problemer som faktisk kan løses - hvis landenes regjeringer vil.

Når det gjelder de ytre omstendighetene, så er det særlig de fattigste landenes manglende integrering i den globale økonomien som har gjort det vanskelig for de minst utviklede landene å bryte ut av fattigdommen. Landene har et svært dårlig utgangspunkt, og det begrenser deres valgmuligheter og øker sårbarheten. Selv verdens sterkeste og rikeste land må i sine innenrikspolitiske beslutninger ta hensyn til markedets krav og internasjonale spilleregler. Men på den internasjonale scenen, hvor spillereglene faktisk blir fastsatt, er de fattigste landenes innflytelse minimal. I praksis betyr det at verdens fattigste land er ute av stand til å trenge inn på markedene til de rike landene. Mens for eksempel sterke land kan beskytte sine bønder, blir svake regjeringer tvunget til å overlate sine til markedskreftenes spill.

Det er ingen tvil om at de siste årenes krav om demokratisk styresett har vært med på å skape forandringer til det bedre. Det er imidlertid heller ingen tvil om at løsningen skal finnes i de enkelte land. Demokratisk styresett er per definisjon dypt forankret i samfunnet. Ferdigsydde politiske og økonomiske modeller, eksportert fra de vestlige hovedstedene, virker ikke på lang sikt og kan til og med være farlige for stabiliteten i et land. Det betyr ikke at de rike landene skal la være å blande seg i hva som skjer i andre deler av verden.

Den lange rekken av traktater og erklæringer fra de store FN-toppmøtene fastsetter nettopp rollene for de ulike aktørene og forplikter alle land til å føre en politikk som kan beskrives som demokratisk også på det globale planet. Men det innebærer også at de sterke lar være å diktere de svake, det krever likhet, innflytelse og respekt på det lokale, nasjonale og globale nivået. Og det krever økonomisk støtte. Det er forbausende å registrere at rike land, som selv har kunnet notere en enestående økonomisk framgang, har valgt å stabilisere utviklingsbistanden på et forholdsvis lavt nivå.

Det er mulig å nå målene fra FNs millenniumstoppmøte. De østasiatiske landenes suksess er velkjent, men også land som Mauritius og Botswana har lyktes med å redusere fattigdommen med 25 prosent i løpet av mindre enn en generasjon. Men det krever mer av oss alle å innfri løftene - av de fattige, av de rike og av oss i de internasjonale organisasjonene.