Søkende Auster

Den Paul Auster som i 1982 utga «Ensomhetens grunn», er ikke den Auster som snart skulle oppleve internasjonal suksess både som romanforfatter og filmskaper. Han er fremdeles en søkende og utforskende forfatter.

Å i dag lese denne hans første prosabok, er derfor et underlig møte med fortida. Jeg husker jeg leste boka en gang på 1980-tallet, etter å ha «oppdaget» New York-trilogien. Gjensynet var varmt, dette er virkelig en nydelig bok, men nå kunne jeg ikke dy meg for å tenke over min høyst personlige skuffelse over den forfatteren Paul Auster er blitt.

Boka består av to selvbiografiske, selvransakende tekster. I den første tar han utgangspunkt i farens plutselige død. Mens han sammen med sin egen kone og sønn rydder i huset og alt faren etterlot seg, reflekterer han over farens distanserte, aldri deltakende personlighet. Han finner også flere gamle fotografier. Et portrett av bestemoren og hennes barn, blant dem av hans egen far, viser tydelig at bestefaren er blitt klippet bort og fotografiet limt sammen på nytt. Med dette som utgangspunkt forsøker Paul Auster å finne ut av hvilken dramatisk og opprivende familietragedie som skjuler seg bak fotografiet.

Dvelende

Den andre teksten er skrevet to år seinere, og er langt mer krevende i sin dvelende, reflekterende form. Han og hans kone har forlatt hverandre, og han er redd for å miste kontakten med sin sønn. Dessuten dør hans morfar. Med dette utgangspunktet, samt forfattere, andre kjente skjebner og billedkunstnere, forsøker han å sirkle inn seg selv og sin egen historie som sønn, som far, som mann og som forfatter i en usedvanlig tekstmosaikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Felles for begge tekstene er at de sitrer av nødvendighet og urolig søken. Dette er tekster det har vært viktig for Paul Auster å skrive, han går nært inn på seg selv, både som menneske og som forfatter, og han gransker sitt eget språk. At han i to selvbiografiske tekster går nært inn på seg selv, høres kanskje som en selvfølge, men det er det ikke, for Auster beveger seg bortenfor den tradisjonelle selvbiografien. Vi møter et menneske som utforsker seg selv, både sitt eget følelsesliv og sine intellektuelle referanserammer, på en utfordrende måte.

Nærgående

Begge tekstene har trekk som seinere har preget hans forfatterskap. Han har en fingerspissfølelse for hva en historie trenger for å utvikle seg. Han viser dessuten sin fascinasjon for fortellingen, dens muligheter og labyrinter. Konfrontert med det meningsløse ved at et menneske plutselig segner om og er død, ikke lever lenger, tvinges han til noen nærgående omganger med seg selv for å komme videre i livet. Nettopp derfor framstår tekstene som såre, ærlige og intelligente. I den amerikanske utgaven er teksten for øvrig utstyrt med hvert sitt fotografi, de fotografiene tekstene tar sitt utgangspunkt i. I den norske utgaven er disse dessverre ikke med.

Modig

Det slår meg hvilken personlig og kunstnerisk sett modig bok Paul Auster skrev for snart 20 år siden. Seinere har han blitt en svært profesjonell forfatter. Personlig har jeg langt større sans for den Auster som her endelig dokumenteres på norsk. Auster har en gang sagt han er glad for at Samuel Becketts forfatterskap ikke begynte der det endte. Hva Austers eget forfatterskap angår, skulle jeg ønske at han i alle fall kunne se litt mer på hva han holdt på med da han begynte. Det er imidlertid en ytring på grensen til det utidige.