Sola og klimaet

Torsdag 13.juni viste Schrödingers katt på NRK en dokumentar om kosmisk stråling og sola som mulig alternativ forklaring på den globale oppvarmingen. For de uinnvidde må filmen ha virket svært overbevisende med sin ensidige og selektive framstilling. Faglige motforestillinger ble ikke presentert, heller ikke av to norske eksperter i etterkant.

Forskerne i filmen framstilte seg som ofre, og det ble antydet at de saboteres og motarbeides av politiske årsaker. At de møter sterk faglig motbør og oppfattes som kontroversielle må de selvsagt tåle. Men å antyde av at de aktivt motarbeides og ikke slipper til fordi klimaforskerne ikke tåler andre årsaksforklaringer til den globale oppvarmingen enn drivhusgassene, er det ikke hold i.

Dessverre ble disse antydningene fulgt opp av seniorrådgiver Pål Brekke ved Norsk romsenter – en av ekspertene som kommenterte filmen fra studio i etterkant. Som eksempel på at redaktørene i de vitenskapelige tidsskriftene viser uvilje mot å trykke resultatene fra studier av sola som årsak til global oppvarming, trakk Brekke fram at det tok over ett år fra filmens forskere sendte inn sitt manuskript til et vitenskapelig tidsskrift til det ble publisert. Alle forskere som publiserer i slike tidsskrift vet at normal tid for publisering gjerne er mer enn ett år. Argumentasjonen og påstandene bidrar til å stemple klimaforskere som en gjeng aktivister med politiske motiver for sin forskning. Altså en slag konspirasjonsteori light, jf klimaskeptikere som i vinterens og vårens klimadebatt i norske medier påsto at verdens klimaforskere har sammensverget seg for å drive økonomisk svindel. Tilsvarende burde Pål Brekke avstå fra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Pål Brekke unnlater også konsekvent å trekke fram svakhetene ved hypotesen om kosmisk stråling. I følge hypotesen kan partikler fra verdensrommet med høy energi skape ladde partikler, såkalte ioner, i vår atmosfære. Disse kan igjen slå seg sammen til større partikler som det kan kondensere vann på. Dermed kan det dannes lave skyer som hindrer solstrålene å nå fram til jordas overflate, og det kan bli kjøligere enn det ellers ville vært. Med andre ord, er det mye kosmisk stråling får vi en kald periode og er det lite får vi en varm periode. Høy solaktivitet hindrer den kosmiske strålingen å nå jorda og sola kan derfor i følge hypotesen ha en indirekte påvirkning på jordas klima i tillegg til den direkte effekten sola har ved tilførsel av varme til jorda.

Kan redusert kosmisk stråling være en mulig forklaring på den globale oppvarmingen de siste 150 år? Forskerne som står bak hypotesen og deltok i filmen synes ikke å være i tvil om at svaret er ja. Men hypotesen om kosmisk stråling motbeviser ikke at vår økning av drivhusgasser i atmosfæren fører til oppvarming. I beste fall kan endring i kosmisk stråling komme i tillegg til økt drivhuseffekt og bare være en del-forklaring til den globale oppvarmingen.

Ofte får man inntrykk av at klimaforskere har glemt solen når de skal forklare årsakene til den globale oppvarmingen. Det er feil. Solen står for nær all energien som tilføres klimasystemet. Endringer i solinnstråling som følge av endringer i solens aktivitet eller i jordens posisjon i forhold til solen forklarer en del av tidligere tiders naturlige klimaendringer. Det er derfor en selvfølge at klimaforskere legger vekt på solen når de skal forklare oppvarmingen de siste 150 år. Klimaforskningens hovedutfordring er jo nettopp å skille mellom naturlige og menneskeskapte faktorer som forklaring på oppvarmingen.

FNs klimapanel gjennomfører som kjent ikke egen forskning, men sammenstiller og syntetiserer forskningsbasert kunnskap som er publisert. Etter gjennomgang av alt foreliggende vitenskapelig materiale om solens påvirkning på klima, konkluderte klimapanelet i 2007 med at solen kan forklare ca. 10 prosent av oppvarmingen de siste 150 årene. Årsaken er økt solaktivitet fram til 1950, deretter har det ikke vært noen netto økt solaktivitet. Samtidig erkjenner klimapanelet at vi har dårlig vitenskapelig forståelse av solens betydning for oppvarmingen i denne perioden. Det skyldes blant annet at hypotesen om kosmisk stråling langt fra er tilstrekkelig klarlagt. Underforstått, vi trenger mer forskning for å kunne fastslå hypotesens gyldighet. Det er jeg helt enig i. Forskningen om kosmisk stråling bør styrkes slik at hypotesens gyldighet kan avklares så rask som mulig, og klimaforskere bør være ydmyke nok til ikke å forkaste hypotesen før forskningen har kommet lengre.

Skal sola gjennom kosmisk stråling påvirke klimaet på jorda forutsetter det at solas aktivitet og den kosmiske strålingen endres over tid. Det ser ikke ut til å ha vært tilfelle de siste 30-40 årene. Følgelig er det lite som tyder på at kosmisk stråling og sola kan være en del av forklaringen på oppvarmingen i denne perioden. Solforskerne Lockwood og Frölich (som ikke er tilknyttet IPCC) konkluderer i en artikkel i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift i 2007 med at «Her viser vi at over de siste 20 år har alle trendene i sola som kunne hatt en innflytelse på jordens klima gått i motsatt retning av den som kreves for å forklare økningen i globale gjennomsnittstemperaturer». Tilsvarende viste Foukal med flere i en oversiktsartikkel i Nature i 2006 basert på satellittmålinger fra 1976 at det ikke har vært noen endring i solinnstrålingen til jorda i denne perioden, bortsett fra den som følger av 10-12-års syklus i solflekkaktivitet. Jeg antar at de forskere som eventuelt sitter på data som viser andre trender ville publisert dem omgående.

Om hypotesen om kosmisk stråling kan forklare tidligere tiders klimaendringer gjenstår å se. Flere innvendninger mot hypotesen svekker den som årssaksforklaring. For eksempel er de påviste ione-partiklene som kan dannes i laboratoriet for små til at de kan ha skydannende funksjon. Planlagte eksperimenter ved CERN-anlegget i Sveits vil forhåpentligvis avklare om kosmisk stråling kan skape tilstrekkelig store partikler. Det er også dårlig samsvar mellom mengden lave skyer og kosmisk stråling de siste 10 årene, og det er ingen entydig dokumentasjon på at det har blitt mindre lave skyer. Dessuten er det vanskelig å forklare hvorfor det bare skulle dannes lave og ikke også høye skyer av den kosmiske strålingen. Høye skyer har generelt sett motsatt klimaeffekt i forhold til lave skyer. Uansett er skydannelse og påvirkning på klimaet et uhyre komplisert felt som forskningen har problemer med å takle også i eksisterende klimamodeller.

De britiske fysikerne Sloan og Wolfendal har publiserte for noen få uker siden sine resultater fra en gjennomgang av hypotesen om kosmisk stråling i det vitenskapelige tidsskriftet Environmental Research Letters. De konkluderer slik: «Vi har undersøkt denne hypotesen (kosmisk stråling, min anmerkning) for å se etter bevis som styrker den. Ingen er funnet, så våre konklusjoner er at den må betviles.» Flere andre vitenskapelige publikasjoner konkluderer på samme måte.