FRAVÆRENDE: Kontantstøtten er ikke en gang nevnt i den blågrønne regjeringens plattform. Foto:John T.Pedersen
FRAVÆRENDE: Kontantstøtten er ikke en gang nevnt i den blågrønne regjeringens plattform. Foto:John T.PedersenVis mer

Kontantstøtten:

Solberg fører feighetens politikk

Regjeringen innkaller til «integreringsdugnad». Men vil ikke ta stilling til kontantstøtten.

Meninger

Etter tre dager rundt forhandlingsbordet på Jeløya tok Erna Solberg, Siv Jensen og Trine Skei Grande pause i forhandlingene. De møtte pressen med beskjed om at det norske folk skulle innkalles en «integreringsdugnad».

Plutselig anerkjente de tre partilederne Arbeiderpartiets hovedbudskap i valgkampen: At yrkesdeltakelsen i Norge er for lav, at vi har en begynnende underklasse med folk som står utenfor fellesskapet. Og at integreringen går for sakte.

Som byråd med ansvar for både arbeid og integrering i Oslo, forventet jeg at de tre partiene i en kommende regjeringsplattform ville ta et tydelig standpunkt til kontantstøtten, en av de viktigste integreringsutfordringene i Norge.

«Hvis vi ønsker reelle endringer for likestilling og integrering i arbeidslivet, vil det trolig ha størst effekt å avvikle kontantstøtten» skrev NTNU-forsker Brita Bungum i 2016.

Kontantstøtten har blitt en kontantutbetaling til de mest marginaliserte familiene i samfunnet. Som hindrer minoritetsspråklige barn fra å lære norsk skikkelig. Og som holder mødre med allerede lite kontakt med det norske samfunnet utenfor fellesskapet.

Da regjeringsplattformen kom ti dager etter at «integreringsdugnaden» var lansert, lette jeg forgjeves. De tre partiene hadde ikke engang tatt stilling til kontantstøtten. Kontantstøtte var faktisk ikke nevnt i plattformen. Hvordan kan man innkalle til dugnad og samtidig opprettholde en av de viktigste årsakene til at vi trenger en dugnad?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ser ikke regjeringspartiene det Arbeiderpartiet, OECD og forskere har sett gjennom hele 2000-tallet? At kontantstøtten er en integreringsfelle, som holder kvinner og barn utenfor i stedet for å hjelpe dem inn i fellesskapet.

Kanskje har de tre høyrepartiene vært opptatt av å blidgjøre KrF – som argumenterer for at barnefamilier må få frihet, at kontantstøtte gir frihet. Men det er på tide at også KrF innser at frihet for foreldre kan oppnås på andre måter enn gjennom kontantstøtte.

I år innfører byrådet to årlige barnehagehageopptak i Oslo, vi åpner en ny barnehage i måneden, helsepersonell fra kommunen er på hjemmebesøk til alle førstegangsforeldre og vi setter norgesrekord i idrettsinvesteringer for barn og unge.

Alt gir frihet for foreldre. Arbeiderpartiet har gjennom hele vår historie kjempet for å frigjøre folk fra strukturer i samfunnet som begrenser livene deres. Men kontantstøtte gir ikke frihet i praksis.

Erna Solbergs integreringsdugnad, i kombinasjon med at statsministeren ikke engang tar stilling til mekanismen som bidrar til det motsatte av integrering, avslører dobbeltmoralen som begynner å bli så tydelig i Solbergs lederskap.

På den ene siden snakker statsministeren om problemet. Men i praktisk politikk er ikke statsministeren villig til å ta de tøffe valgene. Det undergraver hele poenget med å være folkevalgt: Man er valgt av folket for å ta små og store valg på vegne av folket. Ikke for å la det skure og gå.

Solberg fører en feighetens politikk som ikke bare får store konsekvenser for integreringen, men også for folks tillit til det politiske system.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook