Søksmål: Oljeminister Tord Lien blir møtt av demonstranter fra Natur og Ungdom (NU) i Hammerfest der han tildelte nye lisenser til flere selskaper. Sammen med Greenpeace saksøker NU staten for å få stanset tildelingen av oljelisenser i Barentshavet. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix
Søksmål: Oljeminister Tord Lien blir møtt av demonstranter fra Natur og Ungdom (NU) i Hammerfest der han tildelte nye lisenser til flere selskaper. Sammen med Greenpeace saksøker NU staten for å få stanset tildelingen av oljelisenser i Barentshavet. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpixVis mer

Debatt: Klimasøksmål

Solberg-regjeringen har ikke oppfattet at Grunnloven har en forpliktende miljøbestemmelse

Politikernes udugelighet i klimaspørsmålet kan føre til at domstolene vil måtte gjennomføre markerte inngrep i den politiske handlingsfriheten.

Meninger

Det søksmål som Greenpeace Norge og Natur og Ungdom reiste i forrige uke mot staten, i forbindelse med tildeling av boretillatelser i 23. konsesjonsrunde, har allerede utløst en debatt om det rettslige grunnlag som søksmålet bygger på.

Pål W. Lorentzen, advokat.
Pål W. Lorentzen, advokat. Vis mer

Politikere av ulike kulører (særlig varianter av blått), kommentatorer og lederskribenter (blant annet Aftenposten) har allerede vært ute og fremholdt at klima- og energifeltet er et politikkområde der domstolenes inngripen er uønsket. Ikke minst demokratihensyn påberopes som grunnlag for dette synet.

Greenpeace Norge, Natur og Ungdom og de tusener av enkeltindivider som støtter søksmålet, ønskes derfor ikke god tur på den ferd som nå er begynt i domstolene – opp til Høyesterett – og kanskje enda lenger.

Et grunnleggende spørsmål i denne debatten er dette: Finnes det rettslige skranker for hvilke miljøødeleggelser dagens generasjoner kan påføre de kommende? Svaret på dette spørsmålet må være et ubetinget ja.

Det er utvilsomt at en rettslig skranke er etablert i vår høyeste rettskilde, Grunnloven, senest i forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014, der ordlyden i miljøbestemmelsen i § 112 ble strammet inn. Bestemmelsen skal sikre dagens og morgendagens generasjoner et sunt og bærekraftig miljø.

Staten er pålagt et særlig gjennomføringsansvar i så henseende. All virksomhet med miljøkonsekvenser skal utredes og gjøres kjent for allmennheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bestemmelsens forpliktende karakter fremgår av ordlyden og forarbeidene. Det er underlig at politikere som satt i salen da Stortinget vedtok § 112, som for eksempel Michael Tetzschner og andre som har gått ut med sterke synspunkter, velger å overse dette faktum.

Det springende punkt er derfor ikke om vår grunnlov inneholder en rettslig skranke, men hvor denne grensen går.

Regjeringen Solberg, som tilsynelatende enda ikke har oppfattet at Grunnloven har en forpliktende miljøbestemmelse, har av samme grunn ikke vært opptatt av hvilke begrensninger bestemmelsen vil ha for regjeringens politikk. Meldinger til Stortinget, selv fra Miljødepartementet, nevner knapt bestemmelsen. Er ikke dette å utvise «grov uforstand i tjenesten»?

Det er derfor ikke til å undres over at noen ønsker å bringe dette spørsmålet inn for domstolene, som av Stortinget er tildelt oppgaven å klarlegge rekkevidden av Grunnloven § 112. At dette, selvsagt avhengig av hvordan domstolene reagerer, vil kunne representere noe prinsipielt nytt i forholdet mellom våre statsmakter, er neppe tvilsomt, noe professor og jurist Hans Petter Graver også har utdypet i Klassekampen.

Politikernes udugelighet i klimaspørsmålet, herunder deres manglende evne til å utrede og begrense aktiviteter som har betydelige negative miljøkonsekvenser, kan føre til at domstolene vil måtte gjennomføre markerte inngrep i den politiske handlingsfriheten.

Dette har allerede skjedd i den enda ikke rettskraftige dommen i Haag mot den Nederlandske stat: Urgenda-dommen.

Det står for meg som åpenbart at domstolenes fastsettelse av handlingsfrihetens grenser i saker med betydelige negative miljøkonsekvenser, vil måtte bygge på hva klimavitenskapen – kvalitetssikret av FNs klimapanel – sier om dette.

Ifølge denne – og egentlig bekreftet gjennom den inngåtte Parisavtalen – vil en gjennomsnittlig temperaturøkning på cirka 1,5 grader celsius langt på vei representere taket for hva som vil være forsvarlig. Der befinner vi oss allerede, idet vi her må medregne 0,5 grader i ytterligere temperaturstigning, noe som er konsekvensene av utslipp som allerede har funnet sted.

James Hansen, «verdens mest berømte klimaforsker», var i Oslo i forrige uke. Han mener at dagens konsentrasjon av klimagasser, 401 deler per million, allerede ligger vesentlig over det som bør være en forsvarlig grense, nemlig 350 deler per million. Hansens standpunkt er med andre ord at dagens konsentrasjon av klimagasser må reduseres. Det vil bare kunne skje ved utstrakt bruk av (kostbare) teknologier som enda ikke er utviklet. Ansvaret og kostnadene for dette vil falle på de neste generasjoner.

Grunnloven § 112 er ikke det eneste rettslige grunnlag for et ansvar for staten. Det finnes flere grunnlag, både i Grunnloven (§ 93 – retten til liv og § 102 – retten til privatliv og hjem) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (artikkel 2 – retten til liv og artikkel 8 – retten til privatliv og hjem).

Særlig interessant er den såkalte Culpa-normen – kravet til forsvarlig atferd – som man møter i de fleste land.

Denne regelen, som har et naturrettslig utgangspunkt, har fått utvikle seg gjennom de respektive lands rettspraksis og senere gjennom lovgivningen. Hovedinnholdet i Culpa-normen er dette: Dersom en handling eller unnlatelse skaper en «risiko for skade» – og skade inntrer – vil den eller de som har begått handlingen/unnlatelsen kunne bli holdt rettslig ansvarlig, dersom skaden kunne vært unngått med rimelige virkemidler. Kjernen i vurderingen er hvilke krav man må stille «det aktsomme menneske» – «bonus pater familias» – i den foreliggende situasjonen.

Norske myndigheter må nødvendigvis identifiseres med den kunnskap klimavitenskapen og FNs klimapanel har formidlet. Regjeringen har hatt mange år på seg til å møte klimautfordringene, og til å forebygge og redusere de skader som nå er under utvikling. Også Culpa-normen kan derfor etablere ansvar for den norske regjering. Normen er lagt til grunn i dommen mot den nederlandske staten – Urgenda-dommen.

Realiteten i klimasituasjonen tilsier umiddelbare begrensende tiltak, «ikke business as usual». Politikere, lederskribenter og kommentatorer som ikke har skaffet seg et korrekt bilde av klimasituasjonens alvor, er rett og slett ikke kvalifiserte for det de driver med. Desto viktigere blir det at domstolene er oppgaven voksen.

Men domstolene kan ikke redde jordens miljø. Det foreliggende søksmål vil imidlertid kunne bidra til å mobilisere den del av opinionen som forstår at det bærer mot en global miljøkrise. En sterk opinion kan tvinge frem nødvendige politiske tiltak. Spørsmålet er bare om slike tiltak kommer for sent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook