Solbergs doktrine

Regjeringen har ikke råd til det forsvaret Norge trenger. I stedet knyttes vi tettere til USAs stormaktsinteresser, skriver John O. Egeland.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Forsvaret har blitt en tung hodepine for regjeringen. Norge har i NATO forpliktet seg til å øke forsvarsutgiftene til to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). En studie fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) viser at militær sektor må tilføres 500 milliarder kroner i perioden 2021 - 2037 for å nå målet. Det vil innebære at dagens nivå på forsvarsbudsjettet må opp med 20 milliarder hvert år. Tallene illustrerer hvorfor statsminister Erna Solberg har slått på bremsene. Ambisjonen er redusert til at Norges forsvarsutgifter skal bevege seg mot to prosent-målet.

Selv med det forbeholdet har regjeringen problemer. Studien fra FFI viser at den gjeldende langtidsplanen for forsvaret, allerede etter to år, er underfinansiert med 100 milliarder. Også med et slikt økonomisk løft vil forsvarsutgiftenes andel av BNP synke betydelig under dagens nivå (1,55 prosent) i siste halvdel av planperioden. FFI har utarbeidet fire utviklingsretninger for forsvaret og kostnadene varierer fra 170 til 350 milliarder, inkludert dagens underfinansiering. Det er saftige tall i en tid der befolkningen blir eldre og Norge må gjennom store omstillinger etter hvert som petroleumsindustrien fases ut.

Før regjeringen utformer sin forsvarsstrategi skal forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen utarbeide sitt fagmilitære råd. I mandatet for dette rådet har ikke regjeringen satt noe kostnadstak på hva forsvarssjefen kan foreslå, men legger til grunn at forslagene må være skalerbare. Regjeringen vil ha mulighet til å justere forsvarsutgiftene til hva den anser som politisk forsvarlig eller mulig. Det er ikke nødvendigvis det samme som hva et troverdig forsvar trenger av finansiering.

Regjeringens metode har flere problematiske sider. Det legges ikke opp til noen debatt om Norges grunnleggende sikkerhetsbehov, selv om alle faginstanser peker på at et skjerpet og mer komplekst trusselbilde nå må regnes som en normaltilstand. I stedet er det mest sannsynlig at regjeringen vil videreføre det som kan kalles Solberg-doktrinen: Bruk av militær avskrekking overfor Russland, uthuling av basepolitikken, bl.a. ved stående amerikanske styrker i Norge og sterkere integrering i USAs stormaktsspill. På kort sikt kan et sterkere amerikansk nærvær gi mer sikkerhet, og det dekker i noen grad også over de store manglene i det norske forsvaret.

Svakheten ved denne strategien er at Russland i økende grad kan se på Norge som et springbrett for amerikanske operasjoner. Det innebærer et oppbrudd fra den tradisjonelle norske politikken som forener fasthet og beroligelse. Oberstløytnant Tormod Heier er en av offiserene som er kritiske til regjeringens politikk. Han beskriver kjernespørsmålet slik: «Hvordan kan et lite allianseavhengig land med felles grense til Russland oppnå så mye sikkerhet som mulig gjennom NATO-medlemskapet – uten samtidig å fremprovosere russiske mottiltak i egne nærområder?»

Et nærliggende svar på det er at Norge må påta seg et vesentlig større ansvar for sin egen sikkerhet, et grep som også øker den nasjonale handlefriheten. Det vil innebære en bedre kapasitet til å håndtere krisesituasjoner selv, men også at evnen til alliert samarbeid styrkes. Studien fra FFI viser at Norge i dag, og i mange år fremover, ikke har evne til å håndtere en væpnet konflikt, og at gjeldende langtidsplan knapt vil endre på dette. Samtidig øker sikkerhetsrisikoen, bl.a. som følge av langtrekkende missiler, elektronisk krigføring og utviklingen i cyberdomenet.

Situasjonen er ikke bare en utfordring for regjeringen, men også for venstresiden. Stillstand eller reduksjon i forsvarets ressurser vil gjøre oss mer avhengige av våre allierte, og i særlig grad USA. Det er ingen hjelp å finne på russisk side. Et nytt våpenprogram fram mot 2027 er nettopp vedtatt og moderniseringen vil fortsette. Deler av den russiske militære aktiviteten i nordområdene er antakelig signaler til Norge og NATO, ifølge FFI. Simulerte angrep mot norske installasjoner og øvingsområder, midlertidig utplassering av Iskander-missiler nær grensen, forstyrrelse av GPS-signaler i Øst-Finnmark og annonserte skyteøvelser utenfor norske kystområder kan varsle en atferdsendring.

Alt dette krever en langt bredere og mer fundamental debatt enn det regjeringen ønsker seg. Forsvar og sikkerhet tilhører det viktigste i enhver nasjons liv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.