LA DEM SPISE SUKKERFRITT: At usunne, dårlige eller farlige ting koster mer enn det som er bra, kan være lurt. Men det regjeringen gjør er å betale regninga for sin blåøyde tro på at mer til de som har mest fra før med høyere utgifter for alle – også de som har lite å rutte med, skriver Tiril Rustand Halvorsen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
LA DEM SPISE SUKKERFRITT: At usunne, dårlige eller farlige ting koster mer enn det som er bra, kan være lurt. Men det regjeringen gjør er å betale regninga for sin blåøyde tro på at mer til de som har mest fra før med høyere utgifter for alle – også de som har lite å rutte med, skriver Tiril Rustand Halvorsen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Sukkeravgift:

Solbergs fattige får ikke engang spise kake

Igjen viser det seg at regjeringens skattepolitikk ikke bærer frukter. I stedet sukrer Solberg og Jensen budsjettet med usosiale avgifter.

Meninger

Høyre-slagordet «mennesker, ikke milliarder» til tross: Enda en gang leverer regjeringen skatteletter til de rike og få, og flate avgiftsøkninger til de mange. I årets statsbudsjett er sistnevnte representert ved økte sukker- og tobakksavgifter, økt moms på overnatting, transport, teater, kino og idrettsarrangementer.

Solberg og Jensen tror fortsatt på bestefars gamle oppskrift: Hvis de rike får beholde mer av pengene sine selv, vil det føre til vekst og større velstand for alle. Og det er regjeringens hovedgrep i skattepolitikken. Størst kutt til de som har mest fra før.

Dette er den norske versjonen av den amerikanske trickle down-debatten. Dagens norske og amerikanske myndigheter argumenterer med at skattekutt vil øke investeringsviljen og på sikt gi økt aktivitet i økonomien.

Dette er såkalte dynamiske skattekutt, som nærmest vil finansiere seg selv. For hvis det blir flere jobber og mer verdiskapning, vil det jo også betales inn mer skatt. Det høres jo nydelig ut. Alle får mer og vi får råd til alt vi trenger.

Problemet er at teorien så langt ikke leverer i virkeligheten. Resultatene uteblir. For å få råd til å betale regningene sine tyr regjeringen derfor til det ene økonomiske krumspringet etter det andre for å dekke underskuddene de har skapt, i form av rene fiskale skatter og avgifter.

Først fikk vi flyseteavgiften. Så fikk vi plastposeavgiften, og nå altså denne sukkeravgiften. Ingen av disse avgiftene var i utgangspunktet ønsket fra noen av regjeringspartiene. De er ikke nevnt i valgkamper eller partiprogrammer. De er bare en konsekvens av sårt trengte inntekter. Kampen mot sukkeret er bare en kamp for penger, slik BT-kommentator Mathias Fischer skriver.

Dersom Høyre og Frp faktisk hadde ønsket seg en sukkeravgift, for eksempel av folkehelsehensyn, ville de hatt en plan for å rette opp i den sterkt kritiserte innrettingen på avgiften. Solbergs løsning rammer for eksempel sukkerfri brus, mens marengs går fri.

Det eneste budsjettpartiet som er for en sukkeravgift er Krf, som la inn en ny sukkeravgift i sitt alternative budsjett. Frps Bård Hoksrud vil helst vil kutte i avgiften. Han mener at folk flest vet hva som er sunt, og sa i oktober at de eneste som vil tjene på en avgiftsøkning er butikkene på svenskegrensen.

Venstre vil helst reformere avgiften sånn at den ikke gjelder sukkerfrie produkter, slik dagens avgift gjør. Det er med andre ord ingen som har fått det de ville ha – annet en inndekning på budsjettet sitt.

At dette skjer gang på gang viser hvor dårlig regjeringens økonomiske politikk virker. Som Sigrid Hagerup Melhuus skriver i Agenda Magasin: Høyre har ikke greie på økonomi og baserer seg på «klassisk og udokumentert økonomisk teori».

Det blir nemlig ikke mer vekst av at de rikeste får en større del av vår felles verdiskapning. New York Times og økonomiprofessor Gabriel Zucman har for eksempel vist at de ekstra pengene som tilfaller dem som allerede har ganske mye, forsvinner i økte utbytter, flere aksjer og opsjoner til direktørene, i tillegg til at en hel del forsvinner i skatteparadiser.

Det amerikanske forskningsinstituttet Center on Budget and Policy Priorities viser at 70 prosent av kuttene i den amerikanske selskapsskatten tilfaller femtedelen med høyest inntekt. Hele 34 prosent til den rikeste 1-prosenten.

Og når selv ikke det norske Finansdepartementet, til tross for sterke insentiver fra toppen, klarer å dokumentere om, når eller hvor store de eventuelle dynamiske effektene vil komme her hjemme, bør kursen endres før det er for sent og kassa er tom.

Underskuddet på statsbudsjettet er langt større enn hva en økning i sukkeravgiften vil kunne bøte på. Men det viser likevel at det ikke går an å få både skattekutt og god velferd – sånn uten videre – til tross for hva regjeringen stadig påstår. Det må være veldig frustrerende å ville være for skattekutt, men stadig måtte innføre store avgiftsøkninger for å få det til.

Hva med å prøve det motsatte: Innrette skattekuttene til de som tjener minst og trenger det mest? Flate avgifter slik som sukkeravgiften betales i kroner og ører like mye av alle. En pakke sukker koster det samme uansett hvor mye du tjener.

Til forskjell vil lavere inntektsskatt for dem som tjener minst ha langt større dynamiske effekter, slik for eksempel Knut Røed har påpekt. Det er altså lite som tyder på at Regjeringens skatteletter er vekstfremmende. Men usosiale er de, og bidrar til å øke de økonomiske ulikhetene mellom folk.

Det kan selvsagt ha noe for seg på en del områder å bruke avgifter for å hjelpe oss å ta klokere valg. At usunne, dårlige eller farlige ting koster mer enn det som er bra, kan være lurt. Men det regjeringen gjør er å betale regninga for sin blåøyde tro på at mer til de som har mest fra før med høyere utgifter for alle – også de som har lite å rutte med.

Verre enn Marie Antoinette, der altså. Erna Solbergs fattige skal ikke en gang få spise kake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook