Soldater og nasjon

AFGHANISTAN: Ingrid Fiskaa fra det såkalte Fredsinitiativet leverer et følelsesladet innlegg (13/12) om NATOs rolle i Afghanistan. «Alt var meget bedre før»: Dette er essensen av Fiskaas militære analyse. Før var det høyere levealder og lavere opiumsproduksjon, mens nå fører NATO «en krig som fører til større lidingar for det afghanske folket». Fiskaa omtaler Taliban som en «opprørsgruppe» i hermetegn, altså er det egentlig ikke det, heller en frigjøringsgruppe. Hun anklager NATO for å drepe langt flere sivile enn Taliban, og insinuerer at valget ble rigget av NATO.

Om man bruker anerkjente kilder for sin analyse vil man komme til helt andre konklusjoner. Det finnes fakta her i verden, takk og lov. For eksempel kunne man i International Herald Tribune den 11/12 lese om hvordan amerikanske styrker i sør bringer medisinsk og humanitær hjelp til landsbyer som terroriseres av Taliban. Vitner forteller at rett etter amerikanerne drar kommer Taliban tilbake og tar fra folk det de har fått, inkludert medisiner og varmt tøy til barna og brenner det på landsbyens torg. «Vi våger ikke å samarbeide med NATO», sier en gammel mann, «Taliban skjærer strupen over hvis de mistenker det». Det kan føyes til at jenter myrdes hvis de våger å gå på skolen, og at kvinner tvinges inn i burka. Ca. 150 pikeskoler som er bygd av NATO bare i nord er nedbrent av Taliban.

Dreper NATO sivile? Engasjementsreglene er meget strenge. Man stilles for krigsrett dersom man dreper sivile med overlegg. Men av og til skjer det i krigshandlinger fordi Taliban konsekvent gjemmer seg blant sivile. NATO-styrkene er meget handikappet i sin krigføring nettopp fordi de ikke kan eller vil være så barbariske som sin motstander. Det handler faktisk om at folkerett og etikk kommer foran militær nytte.

Globalisert asymmetrisk krigføring har «boomerang-effekter». Det finnes nok av internettmuligheter i Afghanistan og norske soldater treffer stadig på norsktalende afghanere – man følger altså norsk debatt. Videre vet vi at terrorgrupper naturlig nok søker å ramme der det har størst effekt. Brynjar Lia ved Forsvarets Forskningsinstitutt fant denne «oppskriften» på et nettsted: «For å få Spania (og deretter andre) ut av Irak, må man slå meget hardt til mot spanske styrker – det er viktig å gjøre mest mulig ut av tiden før det spanske valget. Vi tror at den spanske regjeringen ikke tåler mer enn ett, muligens to angrep før den må trekke styrkene ut. Om sosialistene vinner, trekker de styrkene ut.» Tre måneder etter at dette ble publisert, vet vi hva som skjedde i Madrid – med nøyaktig den effekt som ble predikert.

Poenget er enkelt: Debatt ja, men med kunnskap om at man ikke lenger debatterer kun for et norsk publikum. Tidspunktet for debatten er også svært sentralt: Det er dumt å ta den hver gang vi har falne - ikke bare er det uetisk overfor den falnes familie, men det inviterer til terrorangrep.

Mener jeg derfor at vi skal stå samlet bak norske soldater med bind for munnen? Nei. Regjeringen, som er deres oppdragsgiver, skal stå samlet bak dem hele veien og hele tiden. Man må si klart – før krigshandlingene – at saken er viktig nok til å eventuelt måtte dø for og til å måtte ta andres liv for. Dette er det få regjeringer som har mot og kraft til å si i dag, men det er en forutsetning for å sende ut egne borgere.

Men resten av samfunnet kan jo være helt uenig i dette, eller helt indifferent. Nettopp fordi militærmakten kun er et utenrikspolitisk virkemiddel i dag kan man ikke forlange nasjonal støtte bak bruken av det. Det er ingen link mellom soldater og nasjon, slik som i eksistensielle kriger. Soldater kan dessverre ikke forvente slik støtte selv om det betyr svært mye for dem når de er i kamp. Det angår resten av samfunnet like lite som mye annen utenriks- og sikkerhetspolitikk.