90-TALLSÅNDEN: Den umiskjennelige stemmen til britiske Tjinder Singh er en del av det sene 90-tallets ånd. Og Cornershop fortsetter å lage gode plater, selv om det er sju år siden sist.
90-TALLSÅNDEN: Den umiskjennelige stemmen til britiske Tjinder Singh er en del av det sene 90-tallets ånd. Og Cornershop fortsetter å lage gode plater, selv om det er sju år siden sist.Vis mer

Soleklar suksess

De gamle er sjelden eldst. Men unntak forekommer.

CD: Å høre på Cornershop er en helt unik opplevelse, ikke så mye fordi de spiller programmert dansemusikk og sitarbefengt engelsk indie om hverandre (og noen ganger samtidig), men fordi de klarer å få denne passe særegne miksen til å ikke høres ut som noen form for gimmick eller eksperiment. Det er heller selvfølgelig, trygt og familiært, som å møte en gammel venn.


Fatboy-suksessen
Noe av det er Fatboy Slims skyld. I 1997 remikset han småhiten «Brimful of Asha», remiksen gikk amok på hitlister verden over, og innen det hele var over var plutselig den umiskjennelige stemmen til britiske Tjinder Singh en del av det sene 90-tallets ånd.

En like viktig del av denne følelsen av naturlighet, er utvilsomt det faktum at for Singh er denne blandingen av indisk og engelsk kultur en selvfølge. Tilsynelatende ikke som to poler han slites imellom, men som en ganske sømløs blanding av minner og referanser. Asian Dub Foundation uten det ungdommelige raseriet, på en måte.

Cornershop framstår rett og slett i nerve og attityde som en gjeng voksne mennesker uten bitterhet, nevroser, stormannsgalskap, rusproblemer eller knuste hjerter; en gruppe så underrepresentert i popmusikk at en tar seg i å instinktivt lure på hvor de tar inspirasjon fra.

Judy Sucked a Lemon for Breakfast

Cornershop

5 1 6
Plateselskap:

Ample Play/Indie Distr.

Se alle anmeldelser

Første på sju år
Hvor den enn kommer fra, skorter det ikke på den, i hvert fall: Det er umulig å høre at «Judy Sucked a Lemon for Breakfast» er Cornershops første album på sju år.

Danselåter avløser glimrende indierock og følges av ska-farget avslapping før de covrer «The Mighty Quinn» av Bob Dylan, og så videre. Det er aldri kjedelig, men det er aldri tvunget. Det er rart — og gøy — å høre et pop-fusion one-hit-wonder fra 90-tallet spille inn plate med den samme avslappede selvsikkerheten det tok Radiohead ti år som Verdens Beste Band? å opparbeide.