Søler i vei

Jon Ewo sprudler i vei på karakteristisk vis, men denne gangen blir det ikke form på det.

Den språklige mesterkokken Jon Ewo søler og skvetter noe voldsomt på kjøkkenet sitt i «En stor, farlig hund og to geniale oppfinnere». Den boblende og sydende fantasigryta hans virker helt ute av kontroll, det koker over så lukta av brent ligger som en tåkegraut over det som måtte finnes av brukbare råvarer på benker og bord.

At Ewo er sjeldent ordrik, skal ikke legges ham til last, han har en språklig kraft som er få andre barne- og ungdomsbokforfattere forunt. Men konsekvensen av en ordflom, som ikke alltid er like godt balansert av komposisjonsevnen, er en ujevn produksjon .

Mottoet for denne boka har kanskje vært å la alle hemninger fare. En rammehistorie som i seg selv er søkt, om oppfinnere som skal redde kongens hage fra kaninangrep, kokes systematisk i stykker av en stim av påfunn, ingen for uvesentlige til at de ikke skal få være med. Også et barnepublikum tåler godt eksperiment med formen, men måten Ewo gjør det på her, har for liten appell og bremser opp framdriften.

Midt i den dårlige dagen ved grytene er det et tema som kommer til sin rett, nemlig hva det vil si å skape og å få en idé. Her får vi føling med den filosofiske plattformen som ligger under forfatterskapets mange former. Og det er rart med det, jeg gleder meg til å ta del i neste stormfulle seanse i Ewos bokkjøkken, for han kan så mye, mye bedre.