Solgt og skjult

Fred. Olsen er blitt 176 millioner rikere, men fattigere på kulturell kapital, etter gårsdagens Munch-salg.

SPEKULASJONENE GIKK høyt i kunstmiljøene i går: Hvem hadde kjøpt det største Munch-bildet på auksjonen hos Sothebys i London? Bildet «Omfavnelse på stranden», det siste Munchmuseet mangler for å ha den såkalte Linde-frisen komplett, er nå kjøpt av en norsk samler. Til tross for gode tider, er det ikke så mange nordmenn som kan bla opp 72,5 millioner kroner for et maleri, og atpåtil tåle ekspertenes kommentarer om at det ikke er blant Munchs beste. Det heteste tipset gikk ut på at kjøperen var selveste lillebror, Petter Olsen, som i årevis har knivet med broren om fordelingen av Munch-arven. Når du eier pastellversjonen av «Skrik», er det rimelig å anta at du blir en smule kresen. Men Petter Olsen hadde fødselsdag i går. Tok han spanderbuksene på? Olsen er en mann som har alt, men kanskje manglet han nettopp storebrors «omfavnelse».

KANSKJE VAR DET DERFOR rapportene fra London brukte uttrykket «moderat feiring» om Fred. Olsens opptreden etter rekordsalget. Fru Kristin skal ha unnet seg et drops og noen tårer, mens mannen verken sløste med søtsaker eller følelser. «Jeg håper dette er bra for fremtiden», var hans knappe kommentar. Men hvem det skulle være godt for i framtida at Munch er blitt ubeskrivelig dyr, er ikke godt å si. Sannsynligvis medfører rekordprisene at bildene blir tilgjengelig for enda færre. Museer som har Munch må investere i enda dyrere sikkerhetsutstyr og ekstravakter som kan foreta full kroppsvisitering, før vi får slippe inn i puljer og se verkene bak glassmontre fra tjue meters hold.

DEN ENORME INTERESSEN for Munch-auksjonen skyldes ikke bare at «Omfavnelse på stranden» og flere av de andre bildene tross feinschmeckernes dom er oppsiktsvekkende sterke bildeuttrykk. Munch har fått økt salgsverdi etter at «Skrik» og «Madonna» ble stjålet fra Nasjonalmuseet og Norge ble kjent som nasjonen som har Munch, men stadig mister ham. En italiensk kunstkritiker spekulerte dengang på om tyvene var eksponenter for selve den norske melankolien - den som gjør at vi identifiserer oss så sterkt med Munchs skikkelser at vi helst vil være alene med dem, i vår egen mørke kjeller.

I TILLEGG ER DET ikke mye Munch på verdensmarkedet. Av de 1700 maleriene maleren etterlot seg, og som Munchmuseet regner i god nok stand til å katalogføres, har museet selv drøye tusen. Omkring 250 til er samlet i andre norske museer. Det innebærer litt over fire hundre Munchmalerier fins i privat eie eller i utenlandske samlinger. Mange av dem er vanskelige å omsette: Den selger som ikke kan dokumentere hvor bildene var og hvem som eide dem i årene 1933-45, risikerer at verkene kan være konfiskert fra jødiske samlere. Det gjør dem ikke bare moralsk uhåndterlige, men fører også med seg den økonomiske risiko at de en dag kan komme til å måtte leveres tilbake til sin rettmessige eier.

THOMAS OLSEN KJØPTE sin samling fra tyske museer, da nazistene mente de burde bli kvitt dem. En «kampgruppe for tysk kultur» reiste Tyskland rundt i 1937 og rensket ut bilder de ikke likte eller ikke forsto. Moderne kunst var blitt synonymt med tysk kunst, og det ville nazistene ha en slutt på. Sommeren 1937 tok de med seg over 600 bilder fra Kunsthalle i Mannheim, deriblant Chagall og Munch. Bildene var regnet som «entartete» - vanartete eller degenererte - og man samlet mange av dem i en vandreutstilling, med tittelen «Entartete kunst». Moderne kunstverk ble utstilt side om side med fotografier av mennesker med misdannete ansikter, overskriblet av propagandagraffiti med sitater fra taler av Hitler og Göring. Hele utstillingen var en djevelutdrivelse - her kunne man, bokstavelig talt, få se på faen.

SLIK BLE MUNCHS omfavnelse til en fornærmelse mot den sunne, tyske mann og kvinne. Bildekunstens sprengstoff tør ellers være kjent, særlig i disse tider. Hvorvidt «Kommiteen for beslaglagt kunst» solgte Munch til kunsthandler Holst-Halvorsen - som solgte videre til Thomas Olsen - fordi de ikke likte uttrykket, eller fordi de trodde det var nettopp disse bildene som ville gi dem mest kapital, vet vi ikke. Men solgt ble de, og solgt er de, og borte blir de - om ikke de nye eierne føler nok samfunnsansvar til en dag å stille dem ut.