Filmanmeldelse: «The Highwaymen» på Netflix

Solid Costner redder overfladisk action om Bonnie og Clyde

Kevin Costner er et vandrende sepia-filter.

REVOLVERMENN: Netflix-filmen er basert på den sanne historien om lovens gamle travhester som omsider fikk has på Bonnie & Clyde. Trailer: Netflix Vis mer

FILM: Jeg innrømmer det gladelig, jeg hadde sett på en Kevin Costner-film om den så bare handlet om at han hengte opp klesvasken. Dette er tross alt fyren som oser så mye anstendighet og gode, gamle star spangled kjerneverdier at han fikk selv statsadvokaten som ble gudfar til konspirasjonsteoriene om attentatet på Kennedy til å fremstå som en amerikansk folkehelt i «JFK» (og dermed la første sten i grunnmuren til den konspiranoide verdensorden vi lever i nå).

Fyren bader alt han er med i i et gratis sepia-filter, de bedrøvede øynene trigger automatisk nostalgi for en svunnen tid, som kanskje aldri har eksistert.

«The Highwaymen»

4 1 6

TV-film

Ute på Netflix nå.
Regi:

John Lee Hancock

Premieredato:

29. mars

«Jeg hadde sett på en Kevin Costner-film om den så bare handlet om at han hengte opp klesvasken.»
Se alle anmeldelser

Sånn sett er det kanskje ikke så rart at jeg koste meg såpass som jeg gjorde med «The Highwaymen». Netflix-filmen, basert på den sanne historien om lovens gamle travhester som omsider fikk has på Bonnie & Clyde, er nemlig en ganske klassisk Costner-affære: Verdikonservativ uten å være reaksjonær, ikke så altfor spennende, tålelig middelmådig, men velprodusert, anstendig, trygg og sober.

Texas Ranger

Costner spiller den aldrende, pensjonerte Texas Rangeren Frank Hamer, en slags lovlydig versjon av Clint Eastwood i «Nådeløse Menn», som har sett altfor mye drap og død i sin yrkeskarriere, men likevel hentes ut av pensjonstilværelsen for en siste hit-job langs landeveien: han skal knerte bankranerne-skråstrek-folkeheltene Bonnie & Clyde, som snodde seg unna både politi og FBI i sin drapsturné i sentral-USA under den store depresjonen på tredvetallet.

Med et bakteppe av nød, arbeidsledighet og økonomisk uro ble kjæresteparet et slags Robin Hood’sk symbol på grasrota som tok hevn på systemet – de ranet jo tross alt bare banker som allerede hadde ranet mannen i gata. At de i tillegg summarisk henrettet både bevæpnede og ubevæpnede ofre med sadistisk entusiasme var lett å se gjennom fingrene på for en nedtråkket arbeiderklasse sultefôret på håp. Noen ubrutte linjer til vår tid er ikke urimelig å trekke.

Veistøv

Hamer rekrutterer sin gamle våpendrager Maney Gault (Woody Harrelson), og sammen rir de ut i veistøvet igjen. Denne gangen ikke på hesteryggen, men bak rattet på en Ford.

Historien blir et parallelløp til den mer velkjente folkefabelen om de lovløse elskerne (foreviget via Faye Dunnaway og Warren Beatty i Arthur Penns film fra 1967, som var perfekt timet med sekstitallets motkulturelle ungdomsopprør), der Hamer og Gault blir en slags Rosencrantz og Guildenstern til Bonnie og Clydes Hamlet.

Naturligvis støter de på utfordringer, både i form av jyplingen FBI som puster dem i nakken, en moderne verden som har seilt fra dem, og ikke minst lokalbefolkningen, som beskytter de kriminelle heltene sine til tross for Hamers (og filmens) forsøk på å avromantisere dem. Og hverken treffsikkerheten eller kondisjonen er hva den en gang var.

Spesielt Gault sliter også med en stadig voksende ambivalens over å ta liv. For hva er egentlig forskjellen på landeveisrøverne og de statlig sanksjonerte dusørjegerne som henretter uten lov og dom?

Overfladisk

Nå får jeg kanskje filmen til å høres tematisk rikere ut enn den faktisk er, for disse linjene pirkes sjelden mer enn helt overfladisk borti. Det er ikke «Nådeløse Menn» eller «Heat» anno 1935 vi snakker om her. En del av konfliktlinjene får heller aldri helt anledning til å lande, og selv om filmen tidvis er flott visuelt, er ikke actionhåndverket allverdens, hverken hva gjelder klipp eller foto, som tidvis gjør spenningen rotete. Men skuespillet er solid, og Costner og Harrelson er som alltid severdige.

Filmen er på sitt beste i små vignetter. Som helt mot slutten, der jakten får sitt makabre endelikt i et fesjå av en taubil-parade gjennom hovedgaten, eller lyriske bilder der «The Highwaymen» dundrer av gårde på nye hestekrefter mot den lave horisonten over den en gang endeløse prærien, som nå er delt opp i et rutenett av riksvei.