Så er det Johan Goldens tur. I ukene og årene fremover skal den eplekjekke og joviale komiveteranen servere vittigheter på løpende bånd til fredagstacoen, fredagspizzaen eller fredagsdesperasjonen til de tusen hjem. Etter en «cold open» fra Jon Almaas hvor han henvendte seg rett (og skrått) i kamera og seg hør og bør gjorde narr av Anders Anundsens famøse skrytevideo, var det dags for å introdusere nykomlingen som åpnet vittighetskontoen med å sette fram en navnelapp og bedyre at Knut Nærum endelig er fri og lykkelig.
Derfra bar det tilbake til kveldens naturlige røde tråd, nevnte Anundsen. «Det mest alarmerende er at han tror at dette hjelper», sa Golden med det velkjente hoderystende og smått vantro tonefallet hans. Andre vitser: Mon tro om Anundsen rett og slett er en performance, Sylvi Listhaug hater bønder, PST har knirkete porter - sånn passe morsomt, men slepent og uanstrengt levert. Akkurat som bestilt.
Det er egentlig umulig å si noe treffsikkert om hvor vellykket - eller mislykket - Johan Goldens opphold i det som pleide å være Knut Nærums stol i «Nytt på nytt» blir etter én sending. Et slikt program er ikke en spurt, det er i grunnen ikke et maraton heller, det er en bortimot evigvarende spasertur som det er vanskelig å helt øyne enden på fra utkikkspunktet her, høsten 2015.
Det mest åpenbare eksemplet på hvor feil man kan ta - eller, snarere, hvor lite førsteinntrykket betyr - kommer fra denne avisa, hvor premieren til «Nytt på nytt» tilbake i 1999 fikk det mildt sagt glatte lag av daværende revolveranmelder Håkon Moslet.
Nytt på Nytts levedyktighet med Golden i stolen vil med andre ord vise seg over tid. Mange av de morsomste øyeblikkene i programmets historie har ikke vært vitser om ukas nyhetsbilde i seg selv, det har vært øyeblikk hvor kjemien mellom de to faste paneldeltagerne og Jon Almaas virkelig sitter, hvor de har egget hverandre opp eller jekket hverandre ned. Det er dét det står på til syvende og sist, tonen mellom ham og panelet, ham og gjestene og ikke minst ham og tv-seerne, det norske folk, en brokete bunsj mennesker som kan finne på å fremdeles mene at programmet døde med Anne-Kat Hærlands avskjed og som vel i nokså stor grad har spådd at det å ta over etter Knut Nærums 16 år som satirisk steinansikt er en nærmest umulig oppgave.
Jeg vet ikke med det siste. Setet vil sikkert føles som Nærums eiendom en stund fremover, men etter 16 år og et hundretalls timer med en konstant strøm av knusktørre vittigheter avbrutt av en og annen maskesprekk, er det ganske åpenbart at selv de som kun hadde sett på Nytt på nytt sporadisk var godt kjent med hver eneste komiske refleks Nærum har innabords. En ærlig sak det, og selv om forandring ikke nødvendigvis fryder er det ikke sånn at det skader heller, særlig om «Nytt på nytt» tar sikte på å beholde grepet om sendeflaten sin inn i det neste århundret, en fjern og vakker fremtid hvor alle vil være enige om at det etter en trang fødsel faktisk har gått seg til med roboter i panelet og at Jon Almaas fremdeles «holder seg irriterende godt».
Uansett. Goldens debut sto seg, den. Tonen mellom ham og gjesten hans, panelveteran Anne Holt, satt der den skulle fra starten av. Han hilste pent på folket og anstrengte seg akkurat passe. Det er selvsagt lov å håpe at en komiker som tross alt har begått minst ett stykke ganske interessant politisk satire, stiftelsen av Det Politiske Parti, graver dypere og viser større ambisjoner om å gi fredagskvelden litt mer brodd, en smule mer uforutsigbarhet. Det hadde vært gøy, det, men det er som sagt ikke egentlig det det handler om. Det handler om å bli varm i trøya. Om å introdusere seg på skikkelig vis, være en lagspiller og ikke tukle med formelen. Golden har full kontroll.
En 50-60 episoder til, så skal du se at han blir godtatt som en naturlig del av fredagen.
