Solid dramatikk i hvitt

Stødige noveller om legegjerningen.

BOK: Christer Mjåset fikk god mottakelse da han debuterte med novellesamlingen «En dans der veien slutter» i 2003. Årets noveller preges av den samme språklige og fortellertekniske sikkerheten. Tematisk sett er de mer konsentrerte. Det handler om leger og utfordringene knyttet til legegjerningen: de faglige, sosiale og private.

Dramatikk og ro

Det tar litt tid før novellene hever seg over det alminnelige. Åpningsnovellen virker tam og forutsigbar, til tross for en billedlig vakker situasjon: En pensjonert lege sitter i lange nattetimer ved loftsvinduet og betrakter lysspillet på sin gamle arbeidsplass, byens sykehus. Fra denne eksterne betrakterposisjonen føres leseren videre, inn i sykehusets korridorer, og intensiteten øker. Mjåset skildrer usikre og nyutdannete leger, manipulerende sjefer, krevende kollegaer og pasienter. Vi kommer også tett på personer som må takle ulykker utenfor den store og pulserende arbeidsplassen som et sykehus er.

Liv og død

Novellene er ofte sterk lesning og tematiserer liv og død, identitetskriser og ekteskapskriser. De tangerer de etiske og politiske sidene ved legeyrket og sykehusdrift, men omdreiningspunktet er alltid legen selv -   som menneske og yrkesutøver. Historiene fokuserer på presset som kommer fra alle kanter: fra pasienten, fra overordnende, fra legens familie. Og ikke minst tematiseres presset som legen alltid øver på seg selv. Det kontinuerlige kravet som ligger i yrkesrollen belyses: En lege er lege alltid, hele tida. Selv om han er gått av vakt. Som forteller er Mjåset økonomisk og presis. Den saklige tonen og det nøkterne språket gir en fin kontrast til den ofte ekstreme dramatikken i sykehusmottakelsen, ved operasjonsbordet eller på ulykkesstedet. Enkelte av skikkelsene figurerer i flere av novellene og bidrar sammen med enheten i tematikk og miljø til at samlingen virker velkomponert og stringent.

Traust

Mjåset er selv lege og forsker. Materialet er med andre ord nært, men Mjåset tråkker ikke over. Han verken belærer, klager, moraliserer eller unnskylder. Han har et trygt litterært grep om stoffet. Likevel oppleves novellene som litt lite dristige eller overskridende. Dramatikken ligger i stoffet, men overraskelsene, særlig formelt sett, er få. Derfor oppleves novellen fra sykehusets kjeller, der Mjåset bryter språklig sett og ved å legge ordene i munnen på en noe sjaber portør, som et befriende pustehull. Samlingen hadde muligens også vunnet på å være noen historier kortere, men samtidig er vekselvirkningen mellom tunge og lettere noveller i boka god.Samlet viser disse femten historiene Mjåset som en formsikker forteller som godt gjenskaper dynamikken og dialogen -   den uttalte og den skjulte - mellom mennesker. «Verdens eldste mann er død» er et solid og sympatisk knippe med historier.