Solid Furia-eksamen

Furia har sine beste år foran seg.

CD: Furia har skyndet seg langsommere enn hva som er vanlig i en rockbransje som gjerne belønner øyeblikksopplevelser og eksplosiv spontanitet framfor dem som står på i årevis og går ut av pay your dues -skolen med bra karakterer.

«...And Then We Married The World» er Os-gjengens laudable, konsistente og solid gjennomførte avgangseksamen etter sju år på veien som et av norsk rocks mest hardtarbeidende band. Men den er ikke spektakulært god. Man sitter igjen med følelsen av at den rå kraften og de skarpe kantene som preger konsertbandet Furia er blitt polert og glattet ut til fordel for et sikkert mer markedsvennlig, men like fullt litt mindre spennende gothpopsound. Fjorårets gullselgende «Furia EP» behersket denne balansegangen bedre enn det dette debutalbumet gjør.

Men for all del, Furia skriver gode, om enn ikke spesielt originale, rocklåter hvor opptil flere refrenger havner i stadionkategorien. De minner stadig aller mest om et feminint Seigmen rundt «Metropolis», men de plukker også opp hint fra The Cure, The Sundays, Cocteau Twins, The Sugarcubes og andre skotittere fra det seine åttitall.

Åpningstroikaen med den uforskammet fengende og svært medrivende «Superlove Vibrations» , den nesten U2-mektige «Blame» og den smukt skumle «Leave» setter en høy standard som jentene ikke helt makter å opprettholde gjennom resten av det snaut 50 minutter lange albumet. EP-sporet «Right On Time» har derimot den messende intensiteten som savnes i albumets litt spinkle midtparti. Da den oppskriftsmessig langstrakte og dunkle avslutningen «Moonchild» toner ut, får man følelsen av at dette debutalbumet først og fremst er en nødvendig oppsummering av Furias første fase som band. De har sine beste år foran seg.