Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Solid murstein om Oslo rådhus

Grundig framstilling av historien om «Nasjonens storstue».

Byggeprosjektet var i seg selv et krafttak da det sto ferdig for et halvt århun-dre siden, og med sine 452 sider har bok-verket fått både fysisk og innholdsmessig tyngde.

Det siste skyldes solid innsats fra arkitekturkyndige Ulf Grønvold og kunst-historikerduoen Nils Anker/Gunnar Sørensen, som igjen suppleres på beste vis av Jiri Havrans fotografiske arbeid.

Nordiske forgjengere

Byggets historie er mer enn et nasjonalt løft, og Ulf Grønvold trekker de lange linjer til Italia og de første rådhusenes gylne periode med prakteksemplene i Firenze og Siena (som faktisk fikk sitt å si for utformingen i Oslo). Likevel virket nok Martin Nyrops bygg på Rådhusplassen i København og Stockholms Stadshus ved vannet av Ragnar Vstberg fra dette hun-dreåret som langt sterkere pådrivere, og de satte også en standard for arkitektur og utsmykning.

I Pipervika fikk det norske arkitektparet Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson både en plass og ei havn å forholde seg til, som ble frilagt gjennom saneringen av det slumpregete Vika-kvartalet.

Det siste var en viktig forutsetning for at Arbeiderpartiet skulle støtte prosjektet, og de fikk flertall i hovedstaden da byggingen endelig kunne ta til i 1933. Da hadde arkitekturen gjennomgått ikke mindre enn seks forvandlinger siden Arneberg/Poulssons «Columbi egg» vant fram i andre konkurranserunde femten år tidligere. Underveis tok det form av så vel skyskraperliknende blokk som historistisk «dogepalass» før den funkisinfluerte finalen, og de stilistiske skiftene skjedde ikke uten heftige kontroverser i offentligheten. Likevel ble det et modernistisk rådhus med kubiske former, katedral-ambisjoner og andre historiske henvisninger.

Den store rådhushallen har klare renessanseforbilder, mens bystyresalens rundete form går tilbake til antikkens Hellas. Det dekorerte eksteriøret skiller seg også klart fra de rene funksjonalismebygg, og for mange yngre og modernistiske kolleger ble slike konsesjoner til tidligere tradisjoner ankepunkter mot Arnebergs og Poulssons hovedverk. På populistisk hold ble det vitset med «geitoster» om det dobbelttårnete bygget, mens den gamle avantgardearkitekten Louis Kahn uttrykte sin begeistring for bygget på 60-tallet. Tida har tydeligvis holdt med sistnevnte, for i dag nyter Oslo rådhus utbredt respekt på faglig hold.

Kunstpolitikk

Rådhuskunsten kan vel neppe regne med samme omvurdering, selv om Gunnar Sørensen peker på dens kvaliteter som romut-smykking. Det lå ambisjoner om at utsmykkingen både skulle være nasjonsbyggende og virke som et kunstformidlingsprosjekt.

Men først og fremst speiles tidas kunstneriske selvbevissthet og kunstpolitiske maktforhold. På 30-tallet sto norsk monumentalkunst og den nye freskotradisjonen høyt i kurs, og ble fra utenlandsk hold sammenliknet med det samtidige muralmaleriet i Mexico.

Mange håpet at Edvard Munchs «Livsfrise» skulle få plass på de store veggflatene, og Gustav Vigelands fontene var også ønsket til Pipervika. Tida gikk ifra Munch, og Vigeland foretrakk Frogner. Vinnerne av konkurransen i 1938 ble dermed Per Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen, Henrik Sørensen og deres nærmeste krets. De måtte forholde seg til ei dramatisk samtid, og krigs-opplevelsene satte nye farger på utsmykkingen. Derfor fikk deler av framstillingene en mørkere aksent enn de «kanoniske uttrykk» for den nye politiske enighet i Kriseforlikets Norge.

Hevet status

Norsk design og kunsthåndverk hevet sin status gjennom vektleggingen av dekor og inventar i Rådhuset. I Nils Ankers framstilling blir også kimene til tekstilkunstnernes opprør på 70-tallet knyttet til deres forgjengeres erfaringer som tjenende hender for mannlige arkitekter og malere. Derfor kan han med rette se mannsbastionen Oslo rådhus som både «jordmor» for kunsthåndverket og et arnested for kvinnekampen som seinere skulle blusse kraftig i norsk kunstliv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media