Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Solid musikkteater

En gammel, bedrøvelig ridder som rir sine kjepphester, kjemper mot vindmøller, synger og dør. Kan det bli noe moro, da? Det Norske Teatrets nyoppsetning av musikalklassikeren om «Don Quijote» holder høy kvalitet og er en fin opplevelse. Det er det som er moro.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Snart er det tretti år siden sist Mannen fra La Mancha var den store helten på Det Norske. Siden er også Dale Wassermans musikalversjon av Miguel de Cervantes' udødelige helt blitt en klassiker. Det skyldes ikke bare stoffet, men i like stor grad Mitch Leighs storartete musikk. For dette er mer musikkteater enn musikal. Det gjør ingenting så lenge Egil Monn-Iversen har ansvaret, Svenn Erik Kristoffersen leder et inspirert orkester og teatret har skuespillere som har stemmer. Her køer det ene store sangnummeret etter det andre. Ikke som «hiter» eller «låter», men fylt av drama, følelser og stemninger. Paul Åge Johannessen i tittelrollen som ridderen av den bedrøvelige skikkelse (Hartvig Kiran knoter ham til «riddar av åsyns usseldom») har mye å gi sanglig. Så absolutt. Problemet er bare at han har en stor tragikomisk rolle å spille. Faktisk en av de aller største. Cervantes' norske oversetter Nils Kjær, kalte «Don Quijote» selve «verdensverket blant romanene, alminneligere i sin gyldighet, større og dristigere i sin plan enn noen andre.» Komikken i entusiasten og idealisten Don Quijotes sammenstøt med realitetene ligger ikke i at helten ikke kan måle seg med oppgavene, men det motsatte!

Om Johannessens helt ikke har slike dimensjoner, har han i hvert fall trofast støtte av sin følgesvenn, Sigve Bøes sjarmerende velspilte Sancho. Den ene høy og asketisk, den andre liten og trinn. Et morsomt par å se på, men går idealisten og materialisten alltid så friksjonsfritt i takt? Ellers har koreografen og instruktøren Runar Borge som alltid et øye på hver finger og hver fot uten å miste overblikket. Det er en ny gjennomarbeidet og frisk forestilling som utspilles i David Shields massive scenebilde fra spansk middelalder. Og et stort og dyktig ensemble som utfyller Don Quijotes skjebnedrama i fin flyt.

Det beste til slutt: unge Cecilie Nerfont Thorgersens debut på en norsk scene i den kvinnelige hovedrollen som Aldonza. Tøsen, tjenestejenta som ridderen adler ved å skape henne om i sitt bilde. Hun er den eneste som forvandles av møtet med den tragiske forkjemperen for skjønnhet, sannhet, rett og respekt. Nerfont Thorgersen har forstått, og hun har talent, mot og teknikk til å gi uttrykk for det alt sammen. Med glede. Hvis vi nå bare klarer å tviholde på henne, har vi mye å glede oss til.