Solid og skikkelig

Én gang måtte turen komme til Rolf Jacobsen - en av de fremste norske lyrikere i vårt århundre, oversatt til 22 språk, og en mann hvis liv, så hverdagslig og udramatisk det enn måtte fortone seg, rommer valg og opplevelser som gjør ham til et takknemlig «offer» for enhver biograf.

I høst foreligger det for sikkerhets skyld to biografier om ham. Bad timing? I alle fall kan man tenke seg at de to forfatterne har fryktet at de kunne komme til å stjele oppmerksomhet fra hverandres bøker.

Som leser opplever jeg det ikke slik. De to biografiene er nemlig så ulike at man godt kan lese dem i rekkefølge uten å føle seg sjenert over å bli ftret med de samme opplysningene. Selvsagt forekommer det overlappinger, men hovedinntrykket er at de utfyller hverandre. Langt på vei har de hatt tilgang til de samme kildene - det trykte materiale, dagboknotater, personlige brev, samtaler med Jacobsen og folk som har kjent ham, osv. Men de har utnyttet dem på ulikt vis, og ikke minst skiller de seg fra hverandre gjennom den måten de har vektlagt og framlagt stoffet på.

Akademisk

Ikke uventet har Røsbaks framstilling tatt farge av at han er dikter selv (se anm. i Dagbladet 29.10. d.å.) gjennom bruken av narrative teknikker som vi framfor alt forbinder med den skjønnlitterære prosaen. Lillebos bok er mer akademisk, både i sin tilnærmingsmåte og i sin framstillingsform. Mens mennesket står i sentrum hos Røsbak, er det dikteren Lillebo fokuserer på, selv om hun ikke glemmer den ytre biografi. Men som i den klassiske historiebiografisme er personlige forhold først og fremst tatt med for å kaste lys over diktverket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det historiske er for øvrig nokså stemoderlig behandlet. Det er lite om politikk og åndsretninger. Klarest viser det seg i den noe spinkle behandlingen av Jacobsens forhold til nazismen. Her viser Lillebo i motsetning til Røsbak en tilbakeholdenhet grensende til berøringsangst. Det er ikke slik at hun stikker noe under en stol, men hun nøler med å trekke konklusjoner av det stoffet hun framlegger. Således siterer hun gjerne Jacobsens intervjuuttalelser uten å kommentere dem.

Da er Røsbak god å ty til. Han nøler nemlig ikke med å fastslå at det er tale om bortforklaringer. Lillebo har i det hele tatt et mer respektfullt forhold til Jacobsen. Røsbak presterte det kunststykket å gjøre dikteren både til opportunist, nazisympatisør og godt menneske, mens Lillebo ligger på grensen til retusjert skjønnmaling.

Sprang

Opportunisme eller en søkende livsinnstilling - sprangene er i alle fall store i Jacobsens liv, og valgene harmonerer rimelig godt med «tidsånden». Sosialist i 30-årene, nazisympatisør under okkupasjonen, katolikk i etterkrigsårene, naturverner og økofilosof i 70-årene, sentrallyriker i 80-årene - de skiftende holdningene avspeiler bredere idéstrømninger som man gjerne skulle ønske var behandlet grundigere. Sprangene får Lillebo bra fram, men de eventuelle sammenhengene er hun lite opptatt av. At det finnes en sammenheng, også i Jacobsens personlighet og idéutvikling, tror jeg godt man kan regne med - en sammenheng som det lar seg gjøre å utrede. Det viser også Lillebos framstilling av dikteren Jacobsen. Her er hun nemlig på sporet av en slik og kan bl.a. påvise paralleller mellom hva dikteren skrev som blottende ung, og det han skrev på sine gamle dager.

En bok bør dømmes etter hva den har med, og ikke etter hva man selv skulle ønske var med. Som framstilling av et dikterliv er Lillebos biografi en utmerket og solid gjennomgang. Hun går grundig inn på samtlige utgivelser, ja, hun dveler også ved det Jacobsen skrev før debuten, blant annet slagertekster og noveller. Det er nytt og interessant stoff som kaster lys over den seinere utvikling. Avhandlingsformen bør ikke skremme noen. Lillebo er ingen litteraturvitenskapelig moteslave som kaster seg ut i semiotiske eller dekonstruksjonistiske lesninger. Gjennomgangen av så vel enkeltdikt som diktsamlinger bygger på en straight nykritisk metode. I tillegg går hun grundig inn på forarbeider og anmeldelser og hele det litterære liv som utfoldes omkring et forfatterskap. Hun siterer dessuten flittig fra brevvekslinger med dikterkolleger, av hvilke især Carl Frederik Prytz var en trofast venn og støttespiller.

Solid

Lillebos bok gir solid bakgrunn for egne meninger. Hun er sterk i det dokumentariske, en vaskeekte empiriker og en dyktig tekstleser som har et kongenialt forhold til Jacobsens lyrikk. Stedvis går hun vel langt når det gjelder å referere artikler og intervjuer. Referatene strekker seg enkelte ganger over flere sider, og det gir ikke alltid like god flyt i framstillingen. Litt «tørt» skriver hun også, men likevel jevnt over ledig og flytende. Som diktleser går Lillebo ingen omveier, men verken hun eller Røsbak har gitt det endelige svar på «gåten» Jacobsen.

Siste ord er neppe (og forhåpentligvis) ikke sagt om denne dikteren som på mer markant vis enn de fleste lyrikere har tatt opp i seg de motstridende reaksjoner på moderniteten, og som av den grunn sannsynligvis vil fascinere nye lesere så lenge ambivalensen i forhold til det moderne samfunn vedblir å spøke i våre sinn.